10 bud for innovasjon

Woman Silhouette at sunset on hill

 

Innovasjon kan være vanskelig, men det er alt for mange bedrifter som gjør det unødvendig alt for vanskelig. Her er 10 bud for innovasjon for å gjøre det litt bedre, lettere og smartere. 

1. Ikke gi opp etter feil

Det er ingen tvil om at ny teknologi vil ha utfordringer. De første syklene med pedaler hadde veldig store forhjul for å øke farten ved å bruke pedalene, noe som også økte antall velt relativt dramatisk. En plattform som Facebook har problemer med både overrapporteringer av annonsevisninger og spredning av falske nyheter. Det første har den sosiale plattformen identifisert, og prøver å gjøre noe med. Det andre er garantert et emne selskapet tar mer enn bare litt alvorlig.

I en verden hvor den teknologiske utviklingen er like rask som en Lamborghini så vil det være mange avveier og bakgater. Feil vil bli gjort, og mange av dem også. Å diskutere feil internt kan være nyttig så lenge det ikke medfører at noen finner fram Excel-arket for å bedrive risikoaversjon. Å diskutere feil eksternt kan hjelpe andre, og også gi svært så nyttige tilbakemeldinger. 

Det viktigste er å lage et miljø hvor det er lov å feile, og ikke gi opp etter at feil oppstår samt at det er rom til å innrømme feil. En organisasjon som tåler at de ansatte gjør feil vil også ha tillit nok til å kunne lansere produkter tidlig nok og ofte nok, klare å henge med på trender før de er gjennomanalysert og over samt klare å se at alle trærne er en skog selv om det ene treet er råttent. 

Det er veldig lite i verden som er perfekt første gangen.

2. Ikke gi opp etter tilbakeslag

Facebook har i år, sammen med Snapchat og Twitter, opplevd en relativt dramatisk nedgang i tid brukt på deres plattformer. Et finsk spillselskap ga ut 51 - femtien - spill som feilet før det fikk en hit - Angry Birds. Det som ikke direkte var feil var tilbakeslag. De vil det være mange av. 

Kanskje vil det være feil som gir tilbakeslag, kanskje er det markedet som utvikler seg på en midlertidig merkelig måte eller kanskje rett og slett du er for tidlig ute. Slik som da Rene Descartes fant opp kontaktlinsene i 1632. 

Det vil være mange tilbakeslag på veien til mål, i mange forskjellige former. Alt fra budsjetter som ikke nås til målgrupper som ikke forstår eller bruker.

Ingen risiko. Ingen gevinst.

3. Stol på delegering og ansvar

Hvis du ikke stoler på personene du ansetter til å gjøre en god nok jobb er du en forferdelig dårlig ansetter. Klarer du ikke å delegere oppgaver til riktige personer som du er sikre på at kan gjennomføre de visjonene du, din bedrift og organisasjonen har med ansvar nok så er du en dårlig leder.

Satt på spissen? Kanskje, men du er avhengig av hjelp for å komme fram til mål. Noen ting kan du kanskje klare helt alene, men hvis du ikke stoler på at folk rundt deg gjør jobb god nok kan du heller ikke delegere. Hvis du ber noen gjøre en jobb, men føler behov for å følge opp jobben kontinuerlig er det sikkert best at du gjør den selv.

Det vil være mange situasjoner hvor dine ansatte ikke gjør en god nok jobb, hvor det delegerte ansvaret ikke helt fungerer eller hvor prosjekter trenger litt ekstra styring. Da må du ta grep, med din stil som er naturlig for deg. Skal du inspirere må du være tilstede, men skal du også klare å være en inspirasjon må du gå foran samtidig som du lar folk rundt deg blomstre.

Samtidig: Du må ha gode nok folk rundt deg som både kan få ansvar og delegert myndighet. Bygg et lag, gjerne med individer - men med individer som stoler på personen ved siden av seg og lederen over seg.

En av de største utfordringene for å få til rask og god nok innovasjon er sentralisert beslutningstaking sammen med hierarki og fokus på overrapportering, forretningsplaner og budsjettering. 

For delegering kan fungere godt som innovasjonsbrikke

4. Ikke la det daglige brød ødelegge for høstens avling

Det er ikke alt for mange yrker hvor det å bry seg om i dag, i morgen og fram i tid er like viktig. Ett av dem er å være jordbruker. Det å dyrke mark, så, gjødsle, luke, stelle, passe på og planlegge krever å bry seg både om i dag, i morgen og fram i tid. En avgjørelse i dag vil ha konsekvenser langt fram.

Dessverre er det ikke alle som i sitt daglige arbeid vil ha muligheten eller evnen til å se den lengre horisonten. Bilselgeren med ansvar for dieselbilene vil ha vanskeligheter med å vurdere satsing på elektriske biler, og en person som måles på budsjettet neste uke vil ikke ha nok kapasitet til å tenke på om fem år

Å skille mellom å måle i morgen og i dag mot framtidig potensial er enormt viktig for innovasjon. Hvis du lar personene med ansvar for i dag bestemme hva som skal skje i morgen vil du for evig tid, til selskapet går konkurs, være fastlåst i gårsdagen.

For selv om innovasjon ikke bare gjelder nye produkter, selvfølgelig ikke, bør det være ikke være dagens ansvarlige som tar ansvaret for å videreutvikle eller erstatte. Det er rett og slett for mye forlangt.

Eller sagt på en enda spissere måte: Why Budgeting Kills Your Company

5. Sett rammer og begrensninger

Innovasjon med ubegrensede ressurser er ikke løsningen. Mennesket skapte ild fordi man frøs. Vi begynte å spise det som kom ut av rumpa på ei høne sannsynligvis fordi var sultne. Det går rykter om at sjefen i Coca-Cola en gang på åtti-tallet ble lei av å bli sammenlignet med Pepsi (Coca-Cola var mange ganger større) og ba markedsfolkene sammenligne seg med vann istedet.

Innovasjon er en kamp for noe nytt, og en kamp med ubegrensede midler fører sannsynligvis veldig lite nytt med seg. Selv bruker vi følgende tre mantra:

Hvem

Hva

Hvor

Hvem er det for? En begrensning i målgruppen. Hva skal det løse? Hvilket problem er dette løsningen på. Hvor skal det brukes? Er det for eksempel hjemme, på jobb? 

Og etter at de er svart kommer det begrensende om man gjør det eller ei: Hvorfor?

Innovation has nothing to do with how many R&D dollars you have... It's not about money. It's about the people you have, how you're led, and how much you get from it. (Steve Jobs)

6. Bygg et lag av individer

Skal du klare å få til innovasjon kan du ikke ansette ti siviløkonomer, eller ti ingeniører eller ti markedsfolk. Du kan ikke ha ti introverte utviklere eller ti utadvente selgere. Du må ha et lag med individer. En polakk. En kurder. En master i pedagogikk. En markedsutdannet. En nerd. En geek. En sint. En blid. Kvinner. Menn. Nordmenn. Utlendinger. Totninger. Bergensere.

Hvorfor? Da får du god nok diskusjon og debatt om hva dere driver med - og gode nok ideer.

It takes all sorts to make Bassets all sorts...

7. Hør på markedet, ikke på kundene

Hadde du spurt kundene før den første smart-telefonen kom på markedet hva de ville ha i en telefon ville svaret den gangen kanskje vært bedre SMS. Kunder, om det er direkte eller indirekte, ber om inkrementelle forandringer. Litt variasjon av hva som allerede finnes.

Kundene ba aldri om en iPad. De ba aldri om en bil (selv om sitatet som sier at Henry Ford mente at folk ville bedt om raskere hester hvis de ville blitt spurt er et falskt sitat). De ba ikke om Internett. 

Markedet gjorde det. Behovene som fantes der. Klarer du å identifisere behov, og noe som kan tilfredsstille de behovene har du grunnlaget for innovasjon.

Det samme gjelder testing. For i 1996 var Internett en flopp.  Testing kan vise deg om et produkt kan forstås og brukes, men ikke nødvendigvis om det er riktig å utvikle og lansere. 

Husk det Oscar Wilde sa: Be yourself; everyone else is already taken

Det er veldig sjeldent du skal lage noe flest folk skal like, eller alle. Det at noen misliker det du gjør betyr ikke at du tar feil. Skal du bli elsket må du også regne med å bli hatet av noen. 

8. Sørg for intern forankring 

Det er alltid vanskelig å kjempe utenfor dørene til firmaet, organisasjonen eller eget hjem. Det nye skal forsvares, og vil bli angrepet. Det er ingenting verre enn om du samtidig som du kjemper på bortebane får en kniv i egen rygg.

Få med deg interne heiagjenger, og så langt som det er mulig - for det er sjeldent fullstendig mulig - få med deg så mange som mulig som kan kjempe med deg. Eller i det minste ikke motarbeide deg.

9. Mål og sett mål

Det å måle er viktig, men bruk for all del noe annet enn de tradisjonelle målemetodene. Tips: Innovation accounting.

Minst like viktig er å sette mål, og feire små og store seire. Skal du skape en suksesshistorie må du stå bak mye av historiefortellingen selv. 

10. Følg visjonen

Hva er det Google egentlig gjør? De demokratiserer informasjon. Altså gjør informasjon mer tilgjengelig. Det skal gjennomsyre alt de gjør. Nye produkter følger visjonen og skal bygge opp under visjonen. Hva er det bedriften egentlig driver med? Kodak er et utbrukt eksempel, men Kodak definerte seg som filmmaker og kameramaker til film og fant opp digitalkameraet uten å bruke det. Hadde visjonen vært at Kodak laget minner så ville de gjort hva?

Selv satte jeg meg ned for ett år siden for å definere hva jeg selv egentlig drev med som direktør for produkt-og forretningsutvikling i Nettavisen. Definisjonen ble til slutt å prøve å lage medier som kan overleve i en moderne verden. En av tingene som kom ut av det var å skrive en bok om innholdsmarkedsføring. Ikke fordi jeg mente at det var noe som kun tilhørte medier (snarere tvert imot), men at reklameformen passer godt til å bruke medier som distribusjonsform (og i tillegg til å ha drevet med det i over 15 år kunne være et godt grunnlag for å dele informasjon.) Boken kommer i 2017, og bortsett fra det åpenbare salgstrikset det er å nevne den for å skape etterspørsel i bokhandlere så de kanskje tar den inn så er poenget som følger: Visjoner gjelder også personer, og hvis personlige visjoner går sammen med bedriftens visjoner er det god match.

Skamløs egenreklame. Boken kommer i 2017.

Det finnes svært mange visjoner der ute som hjelper bedrifter å styre hvilke retninger man tar innovasjonsskritt. 

Noen oversettes til merkevaremantraer.

Disney sitt er Fun Family Entertainment.

Vet du hva Coca-Cola sin er?

Refresh the world

Det betyr nok at innovasjon innenfor møbelindustrien for Coca-Cola er utenfor.

For å avslutte, her er mine favorittsitater om innovasjon:

Our wretched species is so made that those who walk on the well-trodden path always throw stones at those who are showing a new road (Voltaire)

In a world of change, the learners shall inherit the earth, while the learned shall find themselves perfectly suited for a world that no longer exists.(Eric Hoffer)

The creation of something new is not accomplished by the intellect, but by the play instinct arising from inner necessity. The creative mind plays with the object it loves. (Carl Jung)

I can't understand why people are frightened of new ideas. I'm frightened of the old ones. (John Cage)

Microsoft is always two years away from failure. (Bill Gates)

The ultimate creative thinking technique is to think like God. If you're an atheist, pretend how God would do it. (Frank Lloyd Wright)

Og mitt eget mantra:

The reasonable man adapts himself to the world; the unreasonable one persists in trying to adapt the world to himself. Therefore all progress depends on the unreasonable man (George Bernard Shaw)

Hvorfor twitrer UDI?

funny evil gray striped cat on the table

Utlendingsdirektoratet får tyn i sosiale og asosiale medier etter et forsøk på humor.

Les saken: UDI la ut Twitter-melding om sjakk og familiegjenforening

UDI er Utlendingsdirektoratet. Som de selv sier på Twitter: Utlendingsdirektoratet er det sentrale fagorganet innen utlendingsfeltet og iverksetter innvandringspolitikken. Underlagt @justisdep. Pressegruppen tvitrer.

UDI er altså det organet som skal bedrive den aktive innvandringspolitikken. Fram til 2006 hadde UDI ansvaret for integreringen, men dette skjer nå i eget direktorat. Direktoratet har ansvar for behandling av søknader om visum, oppholdstillatelse, statsborgerskap, reisedokumenter for utlendinger og beskyttelse (asyl) og for driften av asylmottak (takk, Wikipedia).

Så hva er det UDI vanligvis twitrer til sine 11 800 følgere (litt færre mulige lesere hver dag enn det blogger Ida Wulff har). 

Jo, det er eksempelvis saker fra VG som over. Og altså forsøk på humor.

Så tilbake til spørsmålet: Hvorfor twitrer UDI? 

Målet er å komme raskere ut med meninger, innhold og fakta mot folk, men kanskje aller helst medier og journalister. Det er altså PR-virksomhet for UDIs arbeid. 

Det betyr at UDI vil raskt ut med sitt innhold for å skape omtale, slik som Rema som skal bygge sitt eget mediehus. 

Som enhver blogger som har noen år på baken vil fortelle deg så er det vanskelig å være selvpublisist uten redaktør. Det er ikke alltid ideen er så god når en har blitt kvernet litt ekstra. Så er det sikkert besnærende at det som kanskje hadde blitt en ulest pressemelding istedenfor havner ut hos noen få (rent hypotetisk) flere ved direkte publisering, men det er ingen tvil om at det også er vanskelig. Twitter er svært lite, og publiseringer på Facebook blir ikke alltid like godt lest. Og, ja, det kan være at pressemeldingen ville havnet i søpla. Der den hadde fortjent å være.

Noen aktører behersker sosiale medier særdeles godt, mens andre sliter. 

Det er fortsatt veldig tidlig i den nye verdenen med innholdsmarkedsføring og selvpublisering, og mange vil tråkke feil. 

Så tilbake til humoren, eller det som noen vil kalle et forsøk på humor. Det kan diskuteres om UDI skal drive med humor (eller, de skal ikke det på Twitter hvor humor er veldig vanskelig (selv Ellen sliter der)), men det må kanskje også være slutt på å definere humor basert på hva de fire andre på kaffebaren på Grünerløkka i Oslo mener er innafor (og, nei, selvfølgelig ikke Espresso House - det skal man hate). En liten tur til Nord-Norge eller til områdene rundt Mjøsa kan kanskje hjelpe de fleste som har grodd fast i hipsterskjegget. 

Så kan vi lære noe av de gode trenerne i fotball: Ta ballen. Ikke mannen. Eller kvinnen. Mener du A eller B så ta saken, det er mest effektivt i lengden.

Snart er det jul også. 

Når er det greit å lure folk?



 

Skjult reklame går på tilliten løs.

Det er ikke min tittel. Det er en tittel fra et innlegg hos Hans-Petter Nygård-Hansen på hans blogg. Der er Forbrukerombud Gry Nergård sitert:

Regelen, at det skal fremgå klart og tydelig når det dreier seg om reklame, er lik i alle landene. Alle aktører som på et vesentlig vis medvirker til markedsføringen er ansvarlige for at reglene følges. Reglene gjelder uansett hvilket format og i hvilken kanal det kommersielle budskapet finner sted

Så blir det vanskelig. Forbrukerombudet mener samarbeidet mellom Joner, Anorak og NOAS ikke er reklame. Eller det man sier er at det er innenfor Markedsføringsloven. 

- Når det er en innsamlingsaksjon for en veldedig organisasjon, og de ikke skal selge noe, gjelder ikke reglene for reklame i markedsføringsloven, sier Øverli til NRK. (Øverli er Bente Øverli, Forbrukerombudet i dag)

I en uttalelse fra samme ombud om etikk heter det følgende: 

Markedsrådet og Forbrukerombudet har i sin praksis lagt til grunn en vid forståelse av hva som anses som næringsvirksomhet. Ulike organisasjoner, idrettslag, veldedige organisasjoner vil også kunne bli ansett som næringsdrivende i de tilfellene det dreier seg om salg av varer eller tjenes. 

De har også skrevet følgende:

Grensen mellom innsamling og salg kan være flytende og det vil måtte foretas en konkret vurdering av om pengeinnsamling utgjør næringsvirksomhet

Regjeringen/Norge har i sin uttalelse om reservasjon mot markedsføring skrevet følgende:

Den enkelte kan velge om reservasjonen skal omfatte markedsføringshenvendelser fra ideelle og humanitære organisasjoner. Datatilsynet har i praksis etter personopplysningsloven lagt til grunn at man også kan reservere seg mot henvendelser om innsamlingsaksjoner fra slike organisasjoner.

For i reservasjonen kan du nemlig også reservere deg mot kontakt, telefonsalg og reklame, fra frivillige organisasjoner (faktisk må du fjerne avkrysningen for at de skal ha lov til å kontakte deg.)


For er ikke dette reklame? 

Reklame, enhver betalt og kommersielt motivert kommunikasjon av budskap om en idé, tjeneste eller produkt, fra en identifiserbar avsender i den hensikt å vekke oppmerksomhet, skape interesse, informere eller selge.
- Store Norske Leksikon

Tilbake til det å lure folk. Saken hos Hans-Petter er basert på den såkalte Tillitsundersøkelsen til Trigger, hvor Preben Carlsen også uttaler seg om hvor farlig skjult reklame er. Tilbake til denne saken. 

- Jeg synes det er positivt når reklame- og kommunikasjonsmiljøer tar standpunkt og engasjerer seg i samfunnsspørsmål, hvilket Anorak har gjort på en strålende måte i denne sammenhengen sier Carlsen til Kampanje.

Trigger og Carlsen har selv stått bak en av de største "lurekampanjene" i Norge, eller i hvert fall den som først fikk stor oppmerksomet: Stopp Bryllupet, som ble laget i samarbeid med blogg.no og Nettavisen. Carlsen sa følgende i 2015:

? At #Stoppbryllupet blir løftet frem som fjorårets mest effektive kampanje er en stor anerkjennelse som viser at PR-bransjen skaper reelle verdier.

Les historien om kampanjen her: Slik skapte de Stopp Bryllupet

Hos Kampanje skriver redaktør Hauger at Anorak gambler med tilliten

For her kommer det en rett venstre. Ikke fra Forbrukerombudet, men fra Innsamlingskontrollen. De som sjekker hvordan innsamlinger skjer.

NOAS og Anorak kan nemlig ha brutt flere etiske regelverk. Til Kampanje sier Innsamlingskontrollen (aktørenes egen bransjeforening) at dersom «det er tvil om det er privatpersonen Kristoffer Joner eller den offentlige skuespilleren som er leid inn til en kampanje, kan det være i strid med retningslinjene.

Det vanskelige er egentlig bruken av sosialt viktige personer, og hvor grensen går mellom privatperson og offentlig person. Eller egentlig det faktum at den nye grensen er så ny at verken Markedsføringsloven eller andre regelsett klarer å tolke det. Innsamlingskontrollen kan være på kant med Forbrukerombudet, og Markedsføringsloven har vel strengt tatt ikke ment så mye om folk.

Hva med denne? En annonse fra AdCouncil. 

Er reklame greit hvis vi er enig med budskapet? Og ugreit hvis vi er uenige? Eller er det signifikante forskjeller på kampanjer som det Joner har frontet og det som har skjedd før med merking som reklame? 

Vi i Nettavisen har jobbet lenge med sosialt viktige personer. Den første vi rekrutterte inn som markedsføringspartner var Ida Wulff, i 2009. På de syv årene har vi mange ganger opplevd at bloggere og andre sosialt viktige personer (eksempelvis de som er store på YouTube eller Facebook) sier nei til kampanjer. Fordi de ikke kan stå inne for dem, og har valgt å være med. Slik Joner har gjort.

Slik som da Sophie Elise Isachsen sa ja til Norsk Folkehjelp for en kampanje for å ta førstehjelpskurs, en indirekte innsamling til deres arbeid. 

Den gangen sa forbrukerombudet følgende til Dagbladet. Forbrukerombudet sier det hadde blitt det samme om en annen næringsdrivende skulle betalt for en reklamekampanje, men bare hadde betalt og merket det aller siste innlegget i kampanjen som reklame. 

- Da er alle innleggene en del av den samme kampanjen. Generelt sett så kan ikke det frita dem for at innleggene er markedsføring, sier Nergård den gangen.

Så når er reklame markedsføring og når er innsamling ikke reklame? Når er en privatperson reklamestativ? Problemet er at reglene vi har ikke passer til hverdagen vi lever i hvor det skapes reklame på løpende bånd på sosiale medier, hvor grensene er klarere mellom kjøpt og ikke-kjøpt mange steder og hvor PR-bransjen ikke lenger har like mange leketøy for å pushe ting ut... men kaller seg kommunikasjonsbyråer og lager lurekampanjer selv.

Uansett hva man mener så bør Markedsføringsloven oppdateres til å tenke på sosialt viktige personer, sosiale medier og innsamling vs reklame. For dette er nok ikke siste gang vi blir lurt av følelser.

Og hva er det greit å bruke følelser for å markedsføre?  Se videoen under og bestem deg etterpå. 

For å sitere Joner (fra hans Facebook)

Så, la meg si et par ting. Har jeg fått hjelp til å skrelle bort noen av mine verste ukvemsord og skrivefeil? Visst faen. Skrev jeg absolutt alt i gårsdagens post helt mutters alene hjemme i sofaen? Selvsagt ikke. Har jeg opprettet en svartjeneste per SMS med innbetalingsgreier helt selv? Nei. Står jeg inne for den posten som ble lagt ut i går? Ja, visst faen gjør jeg det. Begge to. Har jeg vært hands on på dette prosjektet? Helt klart.

Akkurat som da Sophie Elise var med på Norsk Folkehjelp-kampanjen, Trigger og Nettavisen laget Stopp Bryllupet på blogg.no og så mange andre kampanjer på sosiale medier sammen med sosialt viktige personer.

Så kan det ikke være kampanjens innhold som avgjør om det er innenfor eller utenfor. Meningspoliti er farlig, og meninger er ulike. Noen synes det er riktig å kaste ut familier fra Norge som ikke har rett på opphold etter våre regler, andre synes det er forkastelig. Debatten er viktig, og god - men hva hadde skjedd om noen laget en innsamlingsaksjon for å støtte utkastelse av flyktninger? Hadde den også vært OK? 

 

Derfor blir du snart erstattet av en robot

I will be with you Delighted smiling attractive girl expressing joy and holding hand of the robot while standing in the office
 

Hvor lang tid tar det før vi er overflødige?

Det var i 1942 at Isaac Asimov introduserte de tre robotlovene. Anledningen var novellen Runaround. De tre lovene er som følger:

  1. A robot may not injure a human being or, through inaction, allow a human being to come to harm.
  2. A robot must obey the orders given it by human beings except where such orders would conflict with the First Law.
  3. A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the First or Second Laws.

I dag har vi roboter som bryter disse lovene daglig. For eksempel bryter droner lovene som science fiction-forfatteren skrev ned nesten daglig. For framtidens roboter må kanskje nye lover settes ned. Slik som da Hutan Ashrafian foreslo en fjerde lov som skulle passe til moderne roboter med kunstig intelligens:

All robots endowed with comparable human reason and conscience should act towards one another in a spirit of brotherhood.

Manuela Veloso, sjef for maskinlæring ved Carnegie Melon Unversity, mener vi snart ikke vil klare å skille mellom kunstig intelligens og menneskelig intelligens

You will have more intelligent systems in the physical world, too ? not just on your cell phone or computer, but physically present around us, processing and sensing information about the physical world and helping us with decisions that include knowing a lot about features of the physical world. As time goes by, we?ll also see these AI systems having an impact on broader problems in society: managing traffic in a big city, for instance; making complex predictions about the climate; supporting humans in the big decisions they have to make.

Robotene kjører bilen vår. De lager maskinene våre, og med det så kan de reprodusere seg selv.

Hva så med kunsten? Roboter kan ikke drive med poesi som dette, vel? 

there is no one else in the world.
there is no one else in sight.
they were the only ones who mattered.
they were the only ones left.
he had to be with me.
she had to be with him.
i had to do this.
i wanted to kill him.
i started to cry.
i turned to him.

Helt til du får vite at diktet er skrevet av Googles kunstige intelligens. 

Hva med kunst? Maleriet under er laget av Googles Deep Dream. (Klikk på linken for å lage dine egne)



Journalister blir erstattet av roboter? Joda. Til en viss grad det også. 

Hva er det så roboter gjør?

Hvis en robot trenger mer informasjon, ikke vet hvordan en oppgave skal gjøres eller har en løsning så spør en robot om hjelp. Need more input.

Roboter lærer hele tiden, og har ingen forutinntatte holdninger til informasjon den mottar. Facts rule.

Roboter har lavt sykefravær (dog ikke helt uten problemer med tanke på virus og tekniske problemer), og kan jobbe i 24 timer.

Finnes det flere grunner?

Roboter kan lære opp hverandre automatisk med direkte overføring

Roboter vil ikke kjede seg eller bli emosjonelle

Roboter bruker mindre av verdens ressurser enn mennesker

Roboter kan finnes i alt fra nanostørrelser til gigantstørrelser

Roboter kan tilpasse seg klimaforandringene bedre enn oss

Teknologisk telepati over landegrenser og gjennom hindre - robotene snakker med hverandre

... og listen fortsetter.... 

Men... ikke kjærlighet og vel, sex? tja, si ikke det.

Og vi skal vel ikke stole alt for mye på dem heller:

... men hva skjer når robotene blir så smarte at de ikke skjønner hva man skal med oss mennesker lenger... 

Vel, vi har to scenarioer fra filmer...

Så får vi bare håpe noen kan overbevise robotene om at lov nummer 4 er like viktig som 1 og 2...

Det er ikke lett å være en del av eliten

This terrified man looking out to the side through a venetian blind could be witnessing a crime, watching the suspicious behavior of neighbors, or simply a paranoid, isolated shut-in.
 

Det har vært mange diskusjoner etter at Donald Trump, for mediene og meningsmålingsinstituttene, overraskende vant valget i USA. Med 60 731 393 stemmer (i skrivende stund) fikk han faktisk færre stemmer enn da Mitt Romney tapte mot Barack Obama i 2012, og det at han er en av få valgte presidenter som ikke har fått flertall i stemmer er argumenter som slenges mot veggen. 

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad melder følgende i en kommentar: vi bør avvise kravet om å respektere velgernes dom

I etterkant angripes han fra høyre fra Klassekampen og med en rett venstre fra Håvard Rem. Rem skriver blant annet følgende:

Demokratiskeptiske journalistar styrkar dei populistiske politikarane som journalistane i neste omgang gøymer sin demokratiskepsis bak.

Mímir Kristjánsson skrev følgende på Facebook i en heftig diskusjon:

- Sven Egil Omdal stikker hodet i sanden og gjør seg blind og dum

Hva er det egentlig som diskuteres? Hvorfor ble nyhetsredaktør Erik Stephansen den største bloggeren i Norge da han skrev: Det er Demokratene som har sviktet? 

I det vanligvis utskjelte kommentarfeltet på den bloggen kan du lese hundrevis av særdeles godt formulerte, godt argumenterte og utdypende innlegg. Både mot og for hva Erik Stephansen skrev. Kommentarer fra folk flest. De som Harvard Business Review så godt omtaler i sin sak "What So Many People Don't Get About the U.S. Working Class.

Hillary Clinton, by contrast, epitomizes the dorky arrogance and smugness of the professional elite. The dorkiness: the pantsuits. The arrogance: the email server. The smugness: the basket of deplorables. Worse, her mere presence rubs it in that even women from her class can treat working-class men with disrespect. Look at how she condescends to Trump as unfit to hold the office of the presidency and dismisses his supporters as racist, sexist, homophobic, or xenophobic.

For hvor er det eliten som gjerne diskuterer seg imellom på mer eller mindre lukkede fora får sin forakt fra? Forakten for kommentarer på saker for eksempel? I en debatt om hvor raskt Nettavisen redigerte kommentarer på Facebook ble avisen jeg jobber for møtt med påstanden om at Nettavisen er et talerør for nynazister. Som svar spurte jeg hvor man fikk det fra, og svaret var i de fleste fora (min understreking). For eliten har sine egne ekkokammere. På Twitter, som kun et fåtall av nordmenn bruker, og i sin egne nyhetsfeeder på nett hvor man får sin egen mening bekreftet. (Mer om det her: Når skal Facebook skjerpe seg?). Eliten vil ikke godta skepsis med mot egne meninger med annet enn forakt, og folkets mening som kanskje ikke alltid er like velformulert er ikke viktig og riktig. 

Felles er en totalt manglende respekt for, og ønske om å forstå "folk flest." Selv omtaler jeg dette gjerne, som opprinnelig totning, som Oslo demens. Man glemmer at mesteparten av Norge er utenfor Oslo. Slik Hillary Clinton glemte at mye av USA er utenfor Washington D.C.. 

Trenden i samfunnet, som identifisert av det britiske Trendwatching, er at vi får to menneskegrupper med stadig større avstand: 

  • De som er internasjonale i hvordan de ser på samfunnet, og alltid ser utover. En elite. Den som ble sjokkert over at Storbritannia tok en Brexit, som åpner dørene sine for det nye og det gjerne langt utenfor landegrensene.
  • De lokale som ser på familie, det nære. De som er redde for at det utenfor de faste rammene kan ødelegge det samfunnet de liker.

Disse to gruppene reagerer helt forskjellig på en inkluderende Solo-reklame, og skepsisen til å prøve noe nytt og spennende er mye større i den ene gruppen enn den andre. Samtidig sier begge grupper gjerne fra, men kun den ene gruppen med respekt og inkludering av den andre. For her snur det. Eliten, den internasjonale, ønsker ikke debatt og forståelse av de lokale som kanskje er skeptiske til innvandring eller er redd for samarbeid over landegrensene. Kommentarfelt er styggedom, blogger fra folk flest er tull og meningsmålinger som man ikke har betalt hundretusenvis av kroner for at skal bomme er idioti som ødelegger pressen.  I begge grupper har man ekstrovertene, som skriker sin mening (eliten gjerne på Twitter, mens de lokale bruker Facebook og kommentarfelt) og de introverte som kanskje tør å like noe i ny og ne.

For her er eliten enig med Churchill:

The best argument against democracy is a five-minute conversation with the average voter.

Den gjennomsnittlige velgeren er ikke mye verdt. Hvorfor skal vi ha respekt for flest folk?

Her kommer poenget, langt om lenge. For folk flest er flest. Skal du drive butikk må både Jørgen Hattemaker, Per Spelemann og Sven Omdal få det som er ønsket. Enten det er vitaminvann med koffein, Pizza Grandiosa eller ertesuppe. 

Skal medier overleve framover må vi være relevante for folk flest, og snakke om det som er viktig for oss alle i hverdagen. Hver dag. Skal du selge produkter og tjenester er det viktig å huske at alle dine potensielle konsumenter, kjøpere og brukere ikke er i nyhetsfeeden din på Facebook eller blant dine Twitter-venner. Verden er mye større enn det.

Så er det slik at ikke alle institusjoner vi har - og alt annet vi har - er perfekt, men det å sette seg over demokrati og folk flest er ikke spesielt smart i lengden. Styresmakter som prøver på det lever som regel på lånt tid, og gjør du det med din merkevare og ditt produkt blir også tiden svært så lånt.

Tilbake til debatten om Nettavisen og kommentarer fra Facebook igjen. Saken det var snakk om handlet om Sophie Elise. En av de mest fritt-talende unge kvinner Norge som polariserer mer enn mange. Hun snakker for mange, mot mange. En person Nettavisen tidlig ga plass, rom og et sted å være som selvpublisist på blogg.no - sammen med hundretusenvis av andre. Bloggere, som eliten aldri ville godta. Før de må.

Ta deg en tur til forsiden av blogg.no for å se hva bloggerne skriver, hva som opptar dem og hva folk flest sier. På bloggene, i kommentarene og på likes ser du folket flest. Det er tross alt som oftest folk flest som skal lese det du skriver, enten det er journalistikk eller innholdsmarkedsføring. Det er folk flest som skal kjøpe pålegg fra deg. Det er folk flest som skal handle i butikken din, kjøre bussruten din eller velge deg som tannlege.

Og, du, ikke gi opp bare fordi du havner i mindretall. Selv han på jobben som bruker smør under sjokoladepålegget gjør mye riktig. Selv om mindretallet kan ha rett så er det ikke sikkert mindretallet bestemmer. Det er ikke enden på alt.

For Churchill sa også følgende:

Democracy is the worst form of government, except for all the others.

 

Når skal Facebook skjerpe seg?

Vi velger venner og omgangskrets basert på svært mange faktorer som gjensidig nytte, samme interesser og meninger eller nærhet. Denne utvelgelsen har Facebook prøvd å overføre til hvilke nyheter, saker og arrangementer du skal være mest interessert i. 

Algoritmen til nyhetsfeeden din på Facebook - det nesten alle av oss scroller oss gjennom hver eneste dag - viser deg hva du liker mest, sannsynligvis vil like og dele eller reagere på. 

Faksimilie fra Wall Street Journals sammenligning av to nyhetsfeeder.

Det du liker, kommenterer og klikker på får du mer av. Derfor ser en nyhetsfeed helt forskjellig ut for person A i forhold til person B. Wall Street Journal har vist dette fram grafisk på sine sider i en interaktiv presentasjon. Du kan teste den her. 

Ditt sosiale nettverk er bare ditt, og du får mer av hva du selv mener. Det er dette som omtales som ekkokammer.  Du får bare mer av hva du selv tror, mener og er interessert i. Det betyr for eksempel at jeg oftere får opp Liverpool Echo som nyhetsmedium enn jeg får opp Aftenposten (jeg liker begge på Favebook(*som en leser påpekte skjedde det her en Freudian slip... skal være Facebook, men Favebook passer utmerket til innlegget), fordi jeg oftere klikker på sakene til lokalavisen i Liverpool om Liverpool FC enn jeg klikker på saker fra Aftenposten (det siste fordi jeg aldri vet om jeg må betale eller ei, men det er en helt annen debatt).

Er det et problem at vi bare ser egne meninger?

Diskusjonene rundt hvor farlig det er at nyhetsoversikten på Facebook (og til dels Instagram og Twitter) domineres av tingene du selv mener har gått som varme hvetebrød på en barneskole etter valget av Trump i USA. Selv skrev jeg i august om at det for deg som leser, forbruker, innbygger er livsfarlig å stole på Facebook

Mashable går så langt som at man mener at Facebook bør drepe sin nyhetsfeed. Som de skriver selv:

Instead, the company should focus on the fact that its News Feed product is really bad. And like many bad Facebook products, the company should just kill it.

Vox på sin side mener at Facebook er ødeleggende for demokratiet. Og her kommer deres gode poeng:

Facebook hevder de er en teknologisk plattform, ikke et medie. De tar ingen valg på hva du ser. 

Det er beviselig feil. Og løgn.

Valget som Mark Zuckerberg og hans ansatte har gjort er å overlate prioriteringene til en robot. En algoritme som velger ut hvilke nyheter du ser basert på regler som Facebook har satt selv. Det at redaktøren er en robot betyr ikke at den ikke finnes.

Så er det selvfølgelig helt greit at det finnes en slik nyhetsfeed, selv om mange av journalistene peker på de åpenbare problemene med disse ekkokammerene. Slik som NYmag skriver

Of course, lies and exaggerations have always been central to real political campaigns; Facebook has simply made them easier to spread, and discovered that it suffers no particular market punishment for doing so ? humans seem to have a strong bias toward news that confirms their beliefs, and environments where those beliefs are unlikely to be challenged.

For hva er egentlig forskjellen på Facebook og for eksempel Nettavisen?

Under valgkampanjen opprettet en gjeng med makedoniske tenåringer en haug med falske nyhetssider som laget løgnsaker om Hillary Clinton. Disse sakene ble delt mot Trump-supportere som delte de videre. Ingen stopper disse falske nyhetene. Tenåringene tjente gode penger på annonser på sidene.

I et redaktørstyrt medie må en sak gjennom en journalist med yrkesstolthet (så er det lov å diskutere gode og dårlige journalister, og i hvor stor grad stoltheten finnes - det er dog en helt annen diskusjon), så en desk som ser på saken, en redaktør - falske nyheter er et enormt unntak. Det skjer, men blir i all hovedsak rettet fort opp i.

På Facebook er det bare en deling unna. Falske saker sprer seg som varmt hvetebrød. Noen ganger er det at du kan få gratis bil, andre ganger at Hillary Clinton leder en pedoring (saken er fakta, ikke innholdet i saken - men at saken ble delt på Facebook i stor grad - med en reach på over 4 millioner).

Og, neida, det skjer ikke bare på en side av politikken.

Dette sitatet av Trump har gått sin seiersang for alle som var redde for at han skulle vinne, og i etterkant som et bevis på at han er en kalkulerende ... et eller annet.



Hva er problemet med den? Det er ikke et riktig sitat. Det ble motbevist allerede i desember 2015

Så bør Facebook sjekke alt som publiseres på den sosiale plattformen? Nei, det ville vært en umulighet. Likevel kunne det vært mulig å sjekke noe mer.

Facebook sjekker allerede mye, og sensurerer gjerne ting redaktørstyrte medier mener er klart innenfor. Som igjen har ført til at forfattere, redaktører og andre blir utestengt fra det sosiale mediet. Så, joda, Facebook driver sensur og redaktørstyring av sin distribusjonsplattform.

Spør du Mark og kompani sier de også gjerne at du bare kan rapportere postinger (klikke på den nærmest usynlige trekanten oppe i hjørnet, velge report post, velge I think it shouldn't be on Facebook og så velge It's a false news story). Problemet med det er at rapporteringer oftest skjer fra radikale miljøer på meningsmotstandere. Der hevder samme selskap at det ikke påvirker om de stenger folk ute, men det er nok beviselig feil. 

Facebook lanserte også sine instant articles. Først for utvalgte medier, men etter hvert for andre. Det som kunne vært stempel for "godkjent leverandør" ble plutselig ikke det.

Det er forsøk, men ikke noe som fungerer optimalt.

Niemanlab: The forces that drove this election's media failure are likely to get worse

Så er det mulig å mene hva man vil om et amerikansk selskap, reglene de følger og hvilke konsekvenser det har. Distribusjonskanalen Facebook fungerer enormt for mange. Nettavisen kan nå millioner av nordmenn hver eneste uke gjennom en page, og artikler som kanskje ikke ville blitt sett fordi folk ikke besøker oss kan bli oppdaget av andre fordi den er delt på det sosiale mediet. Som distribusjonskanal for nyhetsartikler er siden uovertruffen. 

... men om man ser bort fra det rent redaksjonelle. Hva med det kommersielle?  Adage skriver i sin artikkel om samme fenomen følgende:

Facebook will have to contend with mounting dissatisfaction over its role as the most widely used news filter in history. 

For mange eksperter, som gjerne er de samme som selger deg annonsering på Facebook direkte og indirekte, betyr det at Facebook vant valget. Det var mediet som gjorde alt. Hvor du bør annonsere, selvfølgelig. 

Hva så med filteret på annonser?

Der det ikke finnes en kontroll av falske nyheter finnes det heller ingen kontroll av falske annonser på Facebook (annonsen over fikk jeg i min feed i går). Annonsen peker til en side som omtaler filmen Kongens Nei før den tar deg videre til en side som prøver å fiske kredittkortet. Falskt som bare det.

En venn av meg som var grisebonde sa en gang noe han ikke mente mer enn bokstavelig: Pål, du kæn itte gå inn i grisehuset å tru at du itte blir møkkete. I samme nyhetsfeed som annonsen over fikk jeg også en annonse for en annen aktør. En mer seriøs aktør.



Fordelen for Kolonial.no er at jeg allerede er kunde, og at jeg dermed kan stole på deres budskap. For øvrig et budskap som har kommet til meg gjennom andre kanaler, og hvor tryggheten er bygget over en merkevarebygging over tid. Hadde dette kommet opp sammen med den thailandske siden som prøver å fiske kredittkortet mitt uten at jeg visste om kolonial.no hadde jeg vært i grisebingen. Møkka hadde smittet over på kolonial.no.

Den som er uten synd skal kaste den første steinen står det i en mye omtalt bok, og problemet med useriøse annonsører er ikke unikt for Facebook. Det er bare mye unikt, spesielt og målrettet. Google gjør det også. Der dukker det opp tilsynelatende reklame for italienske biler som egentlig er skjult reklame for norske casinohaier som prøver å lure norske regler. 

Så kan skattesvikerne fra de store amerikanske selskapene gjøre noe med det?

Selvfølgelig. Det koster bare penger.

Forskjellen på redaktørstyrte medier er åpenbar her også. Annonsene du finner i VG, på Aftenposten eller hos Dagbladet har også gått gjennom en kontroll. Så sprekker den kontrollen noe med nettverksannonsører fra de samme aktørene, men det er tilfeldige sprekker som blir ordnet opp i. 

Så når du er i ditt politiske ekkokammer er du også i et annonsekammer hvor du ikke helt vet om du kan stole på avsenderne, og som annonsør mangler du mulighetene til å nå alle effektivt. Verdens største annonsør har sluttet å målrette sine Facebook-kampanjer fordi effekten var for lav. Facebook har prøvd å svare på dette ved å lage en ny algortime. I tillegg å gjemme sine annonser for adblocking. 

Det som er sikkert er at for målretting er Facebook ett av de beste stedene å annonsere, det samme gjelder Google. Mediene har svart på dette ved å tilby programmatiske kjøp av målgrupper, som også fungerer godt. For massemarkedskampanjer strides de lærde, og vil man være et sted hvor kvalitetskriterier og avsjekk er på høyeste nivå leder mediene foreløpig klart.

I praksis betyr falske og useriøse annonsører og falske nyheter i blanding på nyhetsfeeden at i seg selv blir feeden vanskelig å forholde seg til. Kan du virkelig stole på kommersielle og kanskje redaksjonelle budskap? Det problemet er stort for det som 44 prosent av amerikanerne foretrekker som sin hovednyhetskanal.

Les også: How sites like Google and Facebook put you in a Political Echo Chamber

Hva må skje?

1. Facebook må skille mellom seriøse og ikke fullt så seriøse avsendere. Redaksjonelt og kommersielt. Det er ikke vanskelig å lage slike whitelister. Det vil koste penger, og kanskje på kort sikt gå utover noen uavhengige publisister (som også bør få samme whitelisting, men det vil ta lengre tid.)

2. Facebook bør variere nyhetsfeeden med "conflicting opinons" - fordi det vil gjøre den bedre. Vi har godt av å bli utfordret som mennesker.

3. Du må fortsette å velge noen kilder for nyheter og informasjon som ikke kun reflekterer egne meninger. Det betyr også å gå ut fra komforsonen på redaktørstyrte medier. Leser du bare Klassekampen kan du ta turen innom Finansavisen i ny og ne. Selv fanden leser Bibelen.

4. Vær litt mer forsiktig med hva du deler. Kildekritikk bør læres i skolen. Still spørsmålstegn ved det folk deler og sannheten i det.

5. Du må fortsette å velge redaktørstyrte medier med uavhengige journalister. Som American Press Institute skriver:

News is that part of communication that keeps us informed of the changing events, issues, and characters in the world outside. Though it may be interesting or even entertaining, the foremost value of news is as a utility to empower the informed.

The purpose of journalism is thus to provide citizens with the information they need to make the best possible decisions about their lives, their communities, their societies, and their governments.

..... Og så må vi puste inn og ut. Facebook (og sosiale medier) og Google er - om algoritmer og styring blir bedre - verdens sterkeste verktøy for debatt, demokratisering og sosialisering. Med alle nye ting er det ikke perfekt, og det må gå seg til. Nettavisen har eksistert i 20 år, Facebook kom i 2004.  

Redselen for forandring skaper ekstreme reaksjoner

A businesswoman stands at the edge of a cliff holding a ladder that's too short to reach the taller cliff above her. Room for text.
Trump vant valget i USA fordi han lovte forandring. Slik Barack Obama lovte for åtte år siden. 

Ser man på bakgrunnstallene fra valgdagsmålingene så var det verken den politiske plattformen, murer mot Mexico eller noe annet som var så sterkt som ønsket om forandring. Noe skal gjøres. Noe gjøres. Outsideren kan gjøre det.

Den oransje outsideren som skal dra fra gulltårnet sitt i New York til det som fort kan bli det hviteste huset i hele USA, og ingen av de som kjemper så innbitt for å bevare skjønner noe som helst.  

For nok en gang har populismen vunnet. De som lover noe nytt. Som med Brexit. Som med Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Som med alle andre som lover å forandre mye, gjøre ting bedre ved å gjøre ting veldig annerledes. Forandring. 

Ok, noen i MDG satte kanskje vegansmørbrødet i halsen - og forter seg ned til kommentarfeltet for å påpeke at de slettes ikke er slik som verken Farage eller Trump. Neida, det er vi helt enige om.

Likheten er enkel: Man lover radikal forandring for en målgruppe man snakker direkte til.

Så er det opp til demokratiet, velgerne, å velge sakene det er viktig å få politikere til å kjempe for. I Oslo var det 8,1 prosent som mente det var miljøsaken som krevde radikale forandringer. I USA har et lite mindretall i antall mennesker, men et flertall i riktige stater, sagt det er den generelle politikken - de som bestemmer - det er noe feil med. For lite gjøres. For lite forandres. Målingene gjort på valgdagen viser at de stemte på Trump selv om de mente han kanskje ikke passet som president, men fordi han ville forandre på ting. 

Så tilbake til en relevans med hva vi alle driver med. Hverdagen vår. Jobb. Fritid. Skole. Familie. Barn. 

Vår hverdag er i størst mulig grad i dag styrt av folk som jobber mot forandring. Revisorer (med all mulig respekt for revisjonsjobben revisorer gjør, dette er brukt som et bilde) som flytter kommaer. Radikale forandringer skaper for mange konsekvenser, og det er bedre med status quo enn å gjøre noe nytt som kan gjøre at båten nesten alle sitter i lager bølger. Det bilfrie sentrum blir til et bilredusert sentrum, og det blir litt av det samme vi hadde. Det er bedre å kutte noen ansatte for å spare kostnader istedenfor å satse på noe nytt vi ikke helt vet hva er. Det skjer ikke noe. I politikken er det livsfarlig å ta langsiktige valg som er riktige fordi kortsiktig får du ekstremreaksjoner som blir forsterket av ekkokammer (Redd Rygge! Redd Andøya! Nei til Dieselslakten! Redd Oslo fra miljøfascistene!). I bedrifter sitter et styre som styrer etter neste ukes bunnlinje. 

I jobben møter vi alle motstand for nye tanker. Det finnes ikke ressurser. Man kan ikke risikere det vi allerede har bygget opp. Slik har vi alltid gjort det. Det krasjer totalt med det iboende ønsket i så mange om forandring. Både kunder og internt. Noe nytt. Risikoen er likevel for stor. Bedre å gjøre det slik det alltid har vært.

Helt til noen kommer flytende forbi på en tapet flåte med en halv åre og pågangsmot som Evinrude ville brukt for å lage motorer. Heisann, Google. Heisann, Facebook. Heisann, neste start-up.

Redselen for forandring skader innovasjonen bedriften du jobber i, eller kanskje en gang får jobb i, er avhengig av for å overleve. Det skader demokratiet vet at folk blir lei av at ting aldri skjer. Hvis noe skjer så er det ingen risiko, ingen ønsker om å gamble. Økonomene og statistikerne tar feil uke etter uke, måned etter måned - men konsekvensene er så mye lavere enn for de som gjør som faren som tvang sine svigersønner å slå sammen to selskaper hvor det ene drev med såpe og den andre med stearinlys fordi begge to kjøpte dyrefett. Verken Proctor eller Gamble angrer på det i dag, men forandringen var de livredd for.

Så da reiser vi heller jorda rundt. Tar med familien på eventyr. Bygger på huset. Skaper egen spenning. Og så kommer våre demokratiske valg.

Noen utenfra lover at de skal gjøre det på en helt annen måte. Stort sett er det de som er holdt utenfor. Slik FrP en gang var. Slik Sverigedemokratene blir holdt utenfor. Slik Le Pen lover i Frankrike. Historisk har det vært venstreradikale (SV, NKP, RV) , men de venstreradikale er i dag de venstrekonservative. Vi vet at forandringen må skje, og vi blir så desperate at vi til slutt bare griper de som sier de skal forandre. Samme hvem. Samme hva. 

I politikken betyr det at populister vinner. I arbeidslivet og økonomien vil de som faktisk ikke trenger å forandre seg fordi de er nye, eller kanskje har forandret seg vinne. Trump bør være en lærdom for hva vi som mennesker trenger, ønsker og tror på. For bedrifter er utviklingstakten enorm viktig. Hva vi vil, forandre oss til og gjøre. Innovasjonen, nyskapningen - forandringen. Vi holder det nye utenfor, fordi vi synes det virker litt skummelt med alt det nye - og det å forandre seg er farlig og vanskelig.

Eller som Clinton sa det, han som ble president: Change is always painful. For også han vant på at han skulle forandre ting.

I neste ledermøte eller på neste avdelingsmøte så er det greit å definere Trumpen i rommet. Faren ingen egentlig tør å snakke om, det ingen tror vil skje. Det ingen har noe som helst tro på. Det nye som virker så fjernt at det ikke kan være virkelig. Selskapet som vil forandre noe, som gjør noe nytt og annerledes.

For vet du, verken meningsmålingsinstituttet som lager fokusgrupper eller spør noen hundre personer, han som lager modellen for økonomisk utvikling eller hun som setter strategien for hvordan ting ble før har rett. De tar feil. De også. Og akkurat som populisten som lover forandring så kommer det hele som julekvelden på hun med kontantstøtte. Hva var det som akkurat skjedde? Hvor ble det av fasttelefonen? Lineær-TV? Papiravisen? Filmruller? Filmutleie? Reisebyråer? Hvorfor passer ikke alt vi gjorde før med hvordan det blir i morgen? 

Vi definerer alle verden ut fra hvor vi sitter, og hvor mye vi ser baserer seg på kanskje hvor gode briller vi har. De fleste av oss har skylapper. Også når vi jobber med nyskaping. Det er lettest å bare svinge litt til høyre eller litt til venstre. 

Linken mellom å love forandring i politikk og det å gjennomgå forandringer kontinuerlig er ikke lengre enn du selv vil at den skal være. Vi ønsker det. Vi krever det. Jo reddere du er nyskaping, jo mindre vil du skjønne hvordan noen som lover noe nytt kan virke appellerende. For der man i politikken får folkebevegelser får man i økonomien selskaper som forsvinner.

Så er det selvfølgelig en helt annen sak om Donald, ikke han som er en and, vil klare å forandre noe som helst. Viljen har han, men evnen får de neste fire årene vise. 

Og ble du ikke provosert nå - velkommen på laget. Hva skal vi forandre i dag? 

20 år med digital innovasjon for annonser


 

I 1998 fikk design-og produktavdelingen i Nettavisen et oppdrag fra en ganske nystartet bank. Den het NOR24. Selv om de skulle være en delvis digital bank så trodde de ikke helt på at nettet kunne være en god markedsføringskanal.

Designer Kristian Kjølner og undertegnende fikk oppdrag fra salgsdirektøren om å finne på noe revolusjonerende. Noe som kunne overbevise banken om at nettet ville virke, og først og fremst ga mange lånesøknader. Kall det marketing med performance, om du vil.

Som sagt, så gjort. Vi laget en annonse som så ut som en advarsel i Windows som fortalte brukeren at man kunne få lavere rente.

Etter fire timer på nett ringte banken for å be oss fjerne annonsen. Ikke fordi den ikke virket, men fordi kapasiteten var sprengt hos folkene som behandlet søknader.

Redaksjonen kunne i tillegg fortelle oss at vi hadde fått mange klager på annonsen fra leserne som synes den forstyrret leseopplevelsen på Nettavisen. Da vi viste den fram til mediebyråene i etterkant var de skeptiske. Spesielt til den versjonen som hadde animasjon og bevegelse, det trodde man ikke alt for mye på.

Årene gikk og det digitale markedet økte. Bare ikke på det som tradisjonelt hadde vært store TV-annonsører: Klær, sminke, skjønnhet og produkter for personlig pleie. De krevde mer enn 468x60 pixler. Oppgaven ble gitt til designer Lise Strandlien ? hva kan vi gjøre? Sammen med avdelingen ble resultatet hesteskoen ? en annonse som gikk rundt hele innholdet.

Vi lanserte den med Side2, og både annonse og redaksjonelt produkt ble en suksess. Annonsørene var fornøyd, men leserne mente den var litt forstyrrende.

Skepsisen var denne gangen størst hos ekspertene. Det var ikke nødvendig med så store annonser. Det ødela alt med produktet. Alt digitalt. Mye bedre med tekstannonser på Google. Vi prøvde å fortelle disse såkalte ekspertene at merkevarebygging kanskje også var greit.

Historien gjentar seg gang etter gang, og ekspertene er stort sett enig i at det som finnes ikke er godt nok. Det er bra å alltid bli dyttet videre, til å gjøre nye og bedre ting. Samtidig er det ingen tvil om at det digitale markedsføringsproduktet er svært effektivt.

Det største problemet er at alt for mange møter seg selv i egen svingdør. TV-mediene blir digitale, og møter sin egen nedsnakking av digitale medier som julekvelden på de fleste. Papiravisene ser opplaget stupe i avgrunnen og må begynne å snakke opp det de har snakket ned i så mange år.

I 20 år har Nettavisen prøvd å skape den beste digitale markedsføringskanalen mulig mot vår målgruppe, uten bindinger til annet enn våre lesere eller kunder. Vi lover å være grensesprengende og ærlige på det i minst 20 år til.

Pål Nisja

Direktør for produkt-og forretningsutvikling 

Den digitale gjøkungen



 

Egg fra gjøk er funnet i reirene til over 125 andre arter, og eggene legges sent på ettermiddagen for at det ikke skal oppdages. Gjøken har i tillegg utviklet seg til å produsere egg som ligner på eggene andre arter legger.

Da Nettavisen ble lansert den 1.november 1996 var det nesten ti grader i Oslo med et skiftende skydekke. Solen tittet ikke fram fra de konkurrerende medier som reagerte på lanseringen med vantro, skuldertrekk og hoderist. Redaktør i Dagbladet den gangen, Harald Stanghelle, uttalte til egen avis at han ikke mente nyvinningen ville være en reell konkurrent til papiravisene:

- Jeg har ikke noen særlig tro på prosjektet, sa han den gangen og fortsatte: Det er en misforståelse å tro at alt vil skje foran en skjerm i framtiden.

Kun tretten dager etter lanseringen kåret den gamle papirtanten Aftenposten nystartede Nettavisen til årets nyhetsflopp. Den 12.desember var Nettavisen forbi den skeptiske tanten i antall nettbrukere, noe som også er faktum 20 år senere.

Februar 1997 var det Ski-VM i Trondheim. Som første avis fulgte Nettavisen begivenhetene direkte og live, eller minutt for minutt som det het denne gangen. Det førte til at på den offisielle Webtoppen for februar var Nettavisen også forbi VG, og var dermed den største nettsiden i Norge.

Året etter lanserte Nettavisen det første digitale rubrikkmarkedet i Norge sammen med Dagbladet, dog etter at et digitalt stillingsmarked som det første i Norge hadde vokst seg relativt stort. Noen måneder etter kom Schibsted med sin lansering som de lanserte, av en eller annen grunn, som det første rubrikkmarkedet i Norge.


 

Da svenske Spray kjøpte Norge utviklet Nettavisen en datingtjeneste sammen med eierne for det norske og svenske markedet, SprayDate. Tjenesten ble den første av sitt slag i Norge, og hadde over 350 000 brukere på en tid hvor trafikken på nett var langt lavere enn den er i dag. For å lansere den begynte Nettavisen å produsere kommersielle innholdstunge saker om nettdating og dating. Kritikken mot det kom ikke før mange år senere.

Etter kun ett år på svenske hender ble Nettavisen tysk. Bertelsmann-gruppen bladde opp noen Euro for hele Spray, og i Norge lanserte Nettavisen søkekatalogen Nettguide. Katalogen ble raskt en av de største i Norge, og oppnådde en trafikk som var høyere enn det Schibsted klarte da de brukte en halv milliard kroner på å lansere Sesam.

I 2001 kom Per Edgar Kokkvold fra Norsk Presseforbund på banen med sterk kritikk til Nettavisen som refererte direkte fra en rettssak. Saken var Orderud-saken, og trafikken ble særdeles god på det som direkte ble sendt ut til hundretusenvis av interesserte.

Desember 2002 ble det mange lange forhandlinger med norske aktører, samt en større dansk som prøvde å både se og høre på tilbudet, før TV 2 tok over Nettavisen. Samtidig tok Nettavisens organisasjon over tv2.no og i løpet av seks måneder ble trafikken på TV-sidene firedoblet. Samme år lanserte også Nettavisen som første norske medier muligheten for leserne å publisere egne artikler, gjennom et bloggverktøy utviklet av Rafiq Charania og Per Kleven. Verktøyet ble senere grunnlaget for det som ble blogg.no, men dessverre ønsket ikke TV 2 å satse på blogg så de første bloggene i Norge ble tilbakeført til blogg.no.


 

Da Nettavisen i januar 2005 lanserte et nytt livstils-og underholdningsmagasin som ble starten på ukebladenes fall i Norge. På under ett år fikk Side2 over en million lesere, og ble det største kvinnemagasinet i Norge.

I 2006 ble Nettavisen skilt ut fra TV 2, noe som betydde en større frihet til å satse på digitale nyvinninger uten å be om lov fra den lineære TV-kanalen. Det førte til den første oppdragstjenesten i Norge, MittOppdrag, og ikke minst på det første strategiske samarbeidet mellom en kommersiell aktør og en redaksjonell aktør i Norge- Sportspill. Nettavisen ble den første digitale tippekommisjonæren i Norge, og er fortsatt i dag -  ti år senere -  den største kommisjonæren.

NA24 ble lansert i mars 2006, og det ble også i disse årene lansert en tjeneste for å reforhandle rente og lånebetingelser, minrente, som Schibsted senere kopierte i penger.no, dog etter at de laget en kopi av MittOppdrag i MittAnbud.

Da Nettavisen inviterte bloggerne inn som redaksjonelle bidragsytere i 2009 ble et nytt kapittel skrevet, som fikk ett av mange høydepunkt da blogg.no ble kjøpt tilbake i 2012. Bloggere som Annette Haga, Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue) og Komikerfrue i tillegg til Sophie Elise Isachsen, Mamma til Michelle (Anna Rasmussen) og mange andre debuterte som bloggere gjennom Nettavisen og blogg.no.

Nettavisen lanserte sin egen satsing på innholdsmarkedsføring i full skala i 2012. Det tok noen år før resten av mediebransjen skjønte hva som skjedde, og VGs egen Torry Pedersen hadde allerede kalt Nettavisen for verstingen i klassen samt at Anders Giæver på kommentarplass i samme avis hadde kalt innholdsmarkedsføringen for en redaksjonell gjøkunge. Året var 2014, og Kampanje mente at Dagbladet var den eneste med egen avdeling for denne type markedsføring som Nettavisen hadde begynt med i 1999, videreført i 2006 med Sportspill og satset ytterligere på 2012. Gjøkungverstingen var kanskje så irriterende at man prøvde å overse.

Det hører med til den digitale historien at VG opprettet sin egen avdeling for innholdsmarkedsføring kort tid etter angrepene fra Giæver og Pedersen, og ble felt for sine første forsøk på formen i PFU.

I 2016 lanserer Nettavisen en folkefinansieringsplattform for journalistikk, leverer saker på flere språk for å nå enda bredere og vil fortsette arbeidet med å levere det komplette digitale produktet.

En gjøkunge legger kanskje egg i andre reir, og tilpasser seg til å produsere ting som ligner. Kanskje er Nettavisen en digital gjøkunge? En som har lagt egg i andre reir, og gjort det andre gjør? Eller gjorde vi det først, og opplevde stadig flere kopister i eget reir? Som gjerne låner våre egg?

Vi er en digital nettavis som prøver å levere best mulig produkt hver dag for våre 3 millioner lesere. Ærlig. Morsom. Grensesprengende. Smart. Og alltid på leserens side.



 

De kalte oss klassens versting. Nå gjør alle det samme som oss

Nettavisen 20 års jubileum. Foto: Robert S. Eik
Nettavisens avdeling for innholdsmarkedsføring har levert solide resultater de senere årene og har dannet skole for resten av mediebransjen. Fra venstre: Aleksandra Cybulska, Annette Ross, Tone Christensen, Anette Hellem, Sara Narvhus Oksdøl, Gunnar Stavrum, Hanne Aurtande Hoff, Martin Wenstad Janssen, Anna-Marie Augustin, Daniel Bratterud, Ingrid Louise Kvam, Sondre Rype Paulsen.

Selv om det kan spores tilbake til John Deere i det 19.århundret, så kom innholdsmarkedsføring som julekvelden på visse hjemmeværende da VGs Torry Pedersen omtalte Nettavisen som verstingen i Norge i 2013.

Året etter omtalte hans kommentator Anders Giæver i både papir og digitalt at det hele var en redaksjonell gjøkunge. Det var journalistikk på tilbud. Den sikre døden for journalistikken.

Det forhindret ikke at VG selv kastet seg over med egen avdeling, PFU-fellelser og kritikk fra både øst og vest ett drøyt år etter med sitt eget partnerstudio. Nærmere femten år etter at Nettavisen hadde egne ansatte som skrev innholdsmarkedsføring for Coca-Cola, Match.com og senere Lypsyl, Norsk Tipping og andre store norske aktører.

Det hele starter nemlig med dating, og en ansatt i Nettavisen som mente at det ikke ville være nok å bare legge ut bannere for å få folk til å teste nettdating. Seksten år senere jobber Hanne Hoff fortsatt med innholdsmarkedsføring for Nettavisen. Det ble også kåring av nye gorker for Coca-Cola, kåring av beste kyss med Lypsyl og mange andre store innholdssamarbeid.

Noen år senere lanserte Nettavisen det største samarbeidet med en kommersiell aktør på innholdsmarkedsføring som har vært gjennomført i Norge som første digitale tippekommisjonær for Norsk Rikstoto og Norsk Tipping i Sportspill. Året var 2006. Det var syv år før VG oppdaget hva Nettavisen drev med.

De strategiske samarbeidene har blitt vekslet med taktiske produksjoner for eksterne kunder, markedsplanlegging med norske og internasjonale byråer og markedsavdelinger og stadig større satsing på innholdsmarkedsføring.

Innholdsmarkedsføringen gir informasjon, bakgrunn og ikke minst innhold som målgruppen til Nettavisen ønsker. Det er en effektiv, ikke påtrengende og ønsket form for kommunikasjon som sammen med god bannerannonsering fører til at Nettavisen kan overleve som avis uten verken momsfritak som VG eller direkte støtte som så mange andre norske medier.

Per 24. oktober 2016 jobber over 25 personer fast og innleid med konsepter, innholdsmarkedsføring for Nettavisen under merkevaren Spray. Ikke som versting, men i stadig kommunikasjon med forbrukermyndigheter, Pressens faglige utvalg og markedsføringsbransjen for å finne nye, spennende og effektive måter å kommunisere budskap ut til kunder på. Du får profesjonell hjelp av de mest erfarne i bransjen med mange år bak seg for å utvikle noe som både kunde og vi kan være stolte av.

Hvis det høres ut som selvskryt så er det nettopp det, samtidig som det er ærlig.

Følg Pål Nisja her!
hits