Er det forskjell på content marketing og journalistikk?

Reporter. Taking notes. Media interview.

 

Vær varsom, det er mer enn plakater det tråkkes på i dette blogginnlegget.

Mye av debatten som har blitt ført om innholdsmarkedsføring har blitt gjort på medienes premisser i norske medier. Til og med så langt at en førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener at innholdsmarkedsføring kan forveksles med falske nyheter. Selve problemet ligger i en hypotese om at innholdsmarkedsføring har noe i seg selv med medier å gjøre, noe det selvfølgelig ikke har. Medier kan ha innholdsmarkedsføring, og distribuere innholdsmarkedsføring. Problemet, om det virkelig eksisterer i den grad enkelte hevder, handler om medienes bruk, merking og oppfølging av innholdsmarkedsføring. Et tema godt diskutert i boken med Jens Barland som redaktør.

Dette blogginnlegget handler derimot om forskjellene og likhetene mellom journalistikk - det medier og journalister stort sett driver med, og innholsmarkedsføring - som markedsførere driver med.

Den grunnleggende forskjellen

Innholdsmarkedsføring er innhold som lages fordi det direkte eller indireke skal ha en markedsføringseffekt for en merkevare, et produkt, et konsept, en person eller en organisasjon. Journalistikk bedrives aldri med en slik agenda. Like viktig er det å huske at innholdsmarkedsføring uten noen slik effekt ei heller kan kalles innholdsmarkedsføring.

Les også: Hva er egentlig content marketing?

Den slående likheten

Den store likheten mellom journalistikk og innholdsmarkedsføring er historiefortelling, det gode innholdet som er relevant, meningsfylt for andre personer enn avsenderen. 

Hva er det så markedsføringen kan lære av journalistikken?

Ser man på det som er definert som journalistikkens ryggmarg av Kovach/Rosenstiel er det et fint utgangspunkt. Markedsføring som forteller sannheten vil ha den langvarige effekten som er positiv nok for merkevaren. Å overdrive, eller direkte lyve, i reklame er både ulovlig og dumt. En lojalitet mot forbrukeren, og det å se ting fra målgruppens side vil også skape et bedre innhold som blir bedre likt. Innholdet som produseres bør kunne verifiseres og underbygges med fakta. 

Der skillene kommer er at journalistikk skal være uavhengige, det motsatte er det riktige for god innholdsmarkedsføring. Å vite hvem man skriver om og hvorfor gjør at innholdet passer til merkevarestrategi og plassering. De samfunnsmessige delene ved journalistikken gjenskapes ikke i markedsføringen, selv om merkevarer med sosialt engasjement ofte har mest suksess.

Når det gjelder prinsippet om å være relevant og viktig så er det også noe som markedsføringen bør ta inn over seg. Relevant informasjon til målgruppen i riktig tid er det som fungerer best. Det samme gjelder å tilpasse lengde, form og faktisk innhold for å formidle godt nok - og formidle alt - vil fungere også for markedsføringen. 

Likevel, selv om det er innholdsmarkedsføring en markedsføringsdisiplin. Det er ikke journalistikk, og det er heller ikke sikkert at journalister har god nok kunnskap om markedsføring, merkevarebygging og kundelojalitet, produktfokus eller andre grunnleggende markedsføringsprinsipper til å produsere best mulig markedsføring. Selv om alt selvfølgelig kan læres.

Dette er tredje del i ti deler i forbindelse med boken Praktisk innholdsmarkedsføring.

Del 1: Hva er content marketing?

Del 2: Hvorfor virker content marketing?

Smarttelefonen er allerede død

Woman taking photo of pumpkin soup with smartphone

Sjefen selv i Facebook, Mark Zuckerberg, kom nylig med sine visjoner for de neste årene for utviklingen for Facebook. Med tanken på størrelsen, og makten, selskapet har i verden betyr selskapets visjoner mye for hvordan alt annet utvikler seg. 

Som han selv sa: Skal du ta en ting med deg er det augmented reality. Dette newnorske uttrykket er kanskje kjent for noen, men for de fleste litt vanskelig å skjønne. Helt til det forklares kanskje slik: Pokémon Go.



Den lange tanken er at du og jeg, vi, skal gå med briller som gir oss denne hverdagen hvor verden vi ser blir forbedret med spill, informasjon og annet - og hold deg fast: Skriver med hjernen uten tastatur. Før du begynner å kjøpe hermetikk for å lagre i kjelleren for å beskytte deg mot Facebooks hjernekontroll så er det greit å ta med seg hvor de starter: Med kameraet på smart-telefonen, og lydstyring med din stemme. Det samme som Siri og Ok, Google.

Det er bare inntil videre. Smarttelefonen får leve litt lenger, men er allerede død. Selv om den utrolig kraftige datamaskinen du bærer med deg i dag kanskje er ditt viktigste verktøy så tror ikke Mark og kompani på at det er langsiktig slik det blir. Om det blir briller, kontaktlinser eller en prosessor ekstra i hjernen får framtiden vise. 

Sagt på en annen måte - jobber du med mobilstrategi nå bør du kanskje kalle det taktikk.

Reddest for den nye hverdagen bør nok de klassiske TV-stasjonene være. For selv om de påstår, med basis i de få utvalgte som går med TV-målere, at flere og flere ser mer på lineær TV er de fleste av oss ganske sikre på at det ikke stemmer. Det er farlig å bruke seg selv som eksempel, men da jeg vokste opp stod TV'n på fra klokken 18.00 til mine foreldre la seg. Hver dag. Sist jeg så på lineær TV, og den eneste gangen i år, var da jeg halvkikket på det tragikomiske Melodi Grand Prix på NRK. (Rettelse: Jeg så også halve første Mandagsklubben på TVNorge). Jeg tror ikke jeg er helt alene om en slik hverdag hvor det strømmes mer enn de kopes.

Uansett, for TV-kanalene som ikke gir deg noe kontekstuelt eller on-demand blir det vanskelig. Veldig vanskelig. Vanskelig blir det også for alle som satser på egen teknologi for å distribuere sitt innhold. Jada, jeg snakker om DAB. La det bli med det.

Krise? Ikke for alle. For mediene vil kunne overleve fordi man fortsatt må produsere innhold som programmer, nyheter, serier. De vil bare distribueres annerledes.

Hva så med alle som selger varer? En butikk kan bli mye bedre med augmented reality. Hva om hvert plagg har en blockchain (viser hvor og hvordan den ble produsert?)? Hva om du kan flytte butikken hjem til folk i deres egne stuer? 

For alle som jobber praktisk kan instruksjoner, planer og tegninger vise hva man jobber med mens man jobber. Hva med leger som faktisk kan få se hva de opererer i luften foran seg med 3D-kamera og projisering? 

I tillegg til TV-stasjonene bør nok tradisjonelle distribusjonskanaler bli reddere. Kanskje ikke Telenor som selger datatrafikk, men hva vi i framtiden skal med kabelselskaper er det lov å spørre seg om. 

Les også: Har du en jobb i framtiden?

Mulighetene er mange, men om fem år leser du dette kanskje i løse luften eller får det opplest av en robotstemme mens du ligger i baksetet på din selvkjørende Tesla... 

Du kan se mer her: 

 

Hvorfor virker content marketing?

Antique (1895) photography-derived dot print illustration: people in Naples (Italy)

Det var en av de sommerdagene som verken var varm nok for stranden eller som hadde dårlig nok vær til å forsvare å legge innendørsplaner. Sørlandsbyen Grimstad hadde like mye på programmet som en gjennomsnittlig bygdekino. Barna underholdt seg med TV, noen voksne leste lette nok bøker utendørs hvis solen så sitt snitt til å snike seg fram. 

Selv satte jeg med ned foran datamaskinen uten noen særlig plan enn å samle opp noen erfaringer fra en del år med innholdsmarkedsføring. Avdelingen jeg hadde ledet fra å omsette 30 000 per måned til over 2 millioner skulle over i normal drift, til linjen. Avdelingen for innovasjon skulle fokusere på nye prosjekter, og som avslutning var tanken å lag en manual med de beste tipsene. Noen titalls sider for å overføre kunnskap. Med en godt nok avkjølt Nøgne Ø, en pose med chips fra sørlandet og tid var tanken å skrive en times tid.

Etter en dag med unngåelse av den delvise solen var det åtti sider nedskrevet. Åtti sider som vokste videre utover høsten, og til slutt ble til en bok om innholdsmarkedsføring som utgis på Gyldendal Akademisk.

Vi mennesker elsker historier. Hjernen vår liker informasjon, men vi elsker informasjon pakket inn i en historie. Derfor er de beste lærerne historiefortellere som pakker inn informasjonen som leveres i noe mer enn bare rene faktabiter. Istedenfor at vi bare bruker en eller to deler av hjernen vår får historier oss til å bruke hele.

Det er derfor reklamefilmer som appellerer til noe i oss, som forteller historier vi kan kjenne oss igjen i, fungerer så godt.

Vi reagerer sterkest på unike historier. Det vi ikke visste fra før av, og kanskje spesielt det vi ikke visste fra før av om ting vi i utgangspunktet er interessert eller enig i. En god historie, en god fortelling, noe unikt gjør at målgruppen følger med, lager sine egne bilder og sammenhenger, motiverer til handling fordi det har satt igang våre følelser og gjør oss mer lojale.

God innholdsmarkedsføring forteller små og store historier som vi forholder oss til. Enten det er den lange historien bak en film som kommer, en beskrivelse av verdens beste biltur eller en kampanje for å få oppmerksomhet rundt en viktig sak. 

Innholdsmarkedsføring er interessant, meningsfylt og relevant for mottagerne. Det gir informasjon, skaper interaksjon og setter hjernen til mottageren igang. Det virker fordi de som leser, ser en video eller hører på lyd blir engasjerte og investerer tid og følelser i noe som direkte eller indirekte har en markedsføringseffekt. Jo mer tid vi mennesker bruker på noe, jo mer overbeviser vi oss selv om viktigheten av det. Historier gjenfortelles, spres av de som hører dem og det som oppfattes som fakta danner grunnlag for nye historier.

Vi eksponeres for hundrevis, kanskje tusenvis av reklamebudskap hver dag. Vi hopper over reklamer på YouTube, tar tissepause i reklamepausene på TV, blar forbi annonser i papiraviser og går forbi utendørsreklame. For at vi som mennesker skal bli påvirket må vi investere tid. En trigger må gi oss interesse, om det er et bilde eller en overskrift, videre må det føre til handling hos brukeren så man skaper investering (klikking, starte en video - fungerer fordi målgruppen gjør noe, i motsetning til budskap som påtvinges), en investering i tid og en belønning i noe vi opplever som relevant, interessant og meningsfylt. Helst litt overraskende, noe som skaper forventning - vi forventer mye, får mer og noe som gjør at vi ikke opplever det som annonse, men som markedsføring - informasjon.

Selvfølgelig også det som gjør at presseorganisasjonene får vondt i ryggmargen, fordi det nettopp er godt innhold og derfor i en subjektiv oppfattelse av en innholdsverden gjør det litt vanskelig. Samtidig er det viktig å huske at i produksjon av innholdsmarkedsføring å huske at det som lages er markedsføring. Det er en senere historie på bloggen.

Innholdsmarkedsføring fungerer fordi vi som målgruppe selv velger, fordi det gir oss en belønning og fordi vi oppfatter det som informasjon, som relevant og meningsfylt.

Les også: Hva er content marketing?

Dette er del 2 av 10 i en serie om praktisk innholdsmarkedsføring med bakgrunn i boken med samme navn.



 

Hva er egentlig content marketing?

Happy woman travels in Tokyo, Shibuya crossing at night.

Den moderne markedsføringen har sitt utspring i både framveksten av moderne reklame, slik vi kjenner det fra Mad Men samt en utvikling i forståelsen av en symbiose mellom merkevarer, produkt og konsumenter. Der man tidligere averterte for produkter hvis de var tilgjengelig utviklet den moderne markedsføringsteorien seg mot slutten av 60-tallet: Produktet og merkevaren skulle tilpasse seg målgruppene som skulle konsumere produktet - konsumentene.

Avertering (annonse) i 1922. Innholdet i annonsen er rett og slett hva som er tilgjengelig, verken mer eller mindre. Modne bananer er nedsatt i pris er ren informasjon, uten noe innsalg på hvorfor banan er bra og smart.

I den australske reklamen over framstilles banan som noe mer enn hva man spiser. Det viser bruksområder, men også mye mer. 

At kommersielle budskap har innhold som har verdi utover det rent salgsmessige - å få målgruppen til å reagere på noe, gjøre noe eller kjøpe noe - ved å bruke 

Det er ikke noe nytt at reklame har hatt mye innhold hvor innholdet har hatt egenverdi. Om det brukes eksemplet fra Michelinguiden, traktormagasinet til John Deere eller annet var poenget det samme: Oppnå en effekt for avsenderen. Samtidig kom ikke den moderne markedsføringsteorien før mot slutten av 60-tallet, som var lenge etter at Michelin også ble restaurantanmeldere i tillegg til dekkprodusenter. Om det da ble gjort en analyse som tilsa at mennesker med ekstra interesse for god mat var de som kjøpte flest dekk var det sannsynligvis et unntak da Michelinguiden for første gang kom. I tillegg er det lite sannsynlig at konseptet ble tatt med som en helhetlig markedsføringsstrategi.

I boken Praktisk innholdsmarkedsføring har jeg følgende definisjon:

Innholdsmarkedsføring (content marketing) er innhold som er produsert, tilgjengeliggjort, distribuert, og som skal oppnå en markedsføringseffekt for avsenderen. 

I tillegg er innhold videre definert som noe som er interessant, meningsfylt og relevant for andre personer enn avsender.

Selve poenget er altså, uavhengig om innholdet brukes som en del av kundeservice, produktstrategi, kundeledelse, sosial markedsføring, integrert kommunikasjon eller annet, så må det være interessant og meningsfylt i seg selv. Det vil si - i et bananeksempel - at oppskrift på en dessert med banan.

Kvalitetskrav til innhold er subjektive og individuelle, og må i en markedsføringsteori tilpasses målgruppen. Hvem er det som skal konsumere innholdet, hva er det viktig at de får med seg og hvor skal innholdet konsumeres? 

Ett case i boken som viser innholdsmarkedsføring i kundeservice



 



Dette er del 1 av 10 deler om praktisk innholdsmarkedsføring, med basis i boken med samme navn.

Sic Transit Gloria Media

Gentleman who is oblivious to the risks around him.

Massemedienes tid er forbi. Det er ikke en påstand, men en sannhet. 

Leser du norske papiraviser er du blant mindretallet. Ser du på lineære nyhetssendinger så er det mer sannsynlig at du liker Mokkabønner og ikke Smash App App App. Hvis du er en av dem som har fortet deg å kjøpe en DAB-radio for å få med deg radionytt er du en del av den oppvoksende slekten.

Det er likevel ikke det faktum at mediene blir digitale, at konsumet av siste nytt skjer på mobilen og ikke døde trær, ved hjelp av radiosignaler eller på en enveisskjerm i stua som er grunnen til at massemediene har gått og hengt seg.

Da Mark var litt ensom på Harvard hadde han nok ikke tenkt seg at hans forsøk på en slags sjekketjeneste skulle være med og spenne bein på massekommunikasjonen fra mediemastodonter. Da Jack Dorsey laget en internt meldingssystem for selskapet sitt trodde han nok ikke det ville bli den foretrukne kanalen for verdens mektigste mann for å nå ut til folket. 

Fra en verden hvor enkelte redaksjoner var de eneste med nøklene for å nå ut til folk flest, og flest folk, har vi en verden hvor alle kan nå ut til alle med hva som helst. Helst samtidig. 

Medier, og journalister, er i ferd med å bli like mye mislikt som reklamefolk, politikere og advokater. Fra å være hverdagshelter blir journalistene nå hengt ut, gjerne så ofte som mulig også av sine egne. I en fullstendig gjennomsiktig verden kan både virkelige og alternative feil komme rett ut, uredigert som bomeranger. 

Selvfølgelig har mediene sovet i timen. Store avisredaksjoner ble så redde sine egne lesere at de ikke ønsker kommentarer på saker. TV-hus av det aller største slaget hutret på tanken om å la folk publisere selv. Og som elven som får en demning et sted begynte folk å gå andre steder. Hvis man stenger en dør for noen som vil fram leter man etter nye. 

De nye ble sosiale medier, blogger og direktekanaler. Samtidig begynte distribusjonskanalene å kun velge ut det du likte mest, og laget ekkokammer av dine egne meninger og det du gjorde. Fra massemedie ble det en filtrert hverdag hvor person A ser en ting og hører en ting samtidig som person B ser noe helt annet. Der vi før alle så Dagsrevyen ser vi nå alle hver vår unike nyhetsfeed.

Mediene på toppen våknet også til en hverdag hvor deres dagsorden, verdenssyn og påståtte objektivitet ikke lenger var automatisk godkjent som den fulle sannhet. Folk fant andre sannheter, både de alternative og virkelige faktaene - og en vinkling som var annerledes. Var ikke glasset halvfullt? Det var kanskje halvveis tomt? 

I tillegg har annonsørene oppdaget at de like gjerne kan publisere ting selv, og bruker aller nødigst massemediene som distribusjonskanal. Pengene trues også.

Så, med alt på tverke og alt som det ikke en gang var - hva skjer? Massemedienes tid er forbi, men de redaktørstyrte mediene som bruker sil for å velge ut hva du bør få med deg lever videre. Lokalaviser, segmenterte publikasjoner og mediene som lar deg være med og påvirke, delta og hvor journalistene oppdager at de må skrive med - ikke til - leserne - vil overleve. 

Det som ikke skjer er at noen millioner av oss vil se den samme nyhetssendingen direkte igjen. Skal media overleve må media tilpasse seg til en ny hverdag, og ikke sitte med papiravisen i fanget på togsporet mens verden kommer i full fart. Det vil kreve en del harde valg:

1. Hunter S. Thompson skrev i sin bok om kampanjen til Nixon i 1972 at objektiv journalistikk kun var en pompøs beskrivelse journalister la på eget verk, det fantes ikke. Han hadde rett. Det betyr ikke at journalister ikke skriver sannhetene (og, ja, her er det bevisst å ikke bruke uttrykket som er brukt ihjel) - men de sannhetene er subjektive beskrivelser.  Det er bra, og så lenge man vet det - som leser, redaktør og journalist er det bra. Jeg vil gjerne lese både Minerva og Klassekampens versjon av Senterpartiets program.

2. Man må skrive med leserne, ikke til. Leserne er en del av verket, og kan berike og gjøre ting bedre. Leserne er ikke farlige.

3. Meninger må respekteres. Frykt skaper sinne. Det sinnet må forstås. Hvis mediene ikke klarer å skjønne egen verden mister mediene fullstendig sin rolle.

4. Digitaliser alt, og riv ned gjerdene. Hvem vet hvor innholdet konsumeres? Det har skjedd flere forandringer de siste fem årene enn de foregående femti - og farten fortsetter.

5. Tro på egne ferdigheter. Vi har en haug med svært dyktige lokalaviser, redaksjoner og nasjonale helter i media-Norge. Skal vi, mediene og leserne, få en ekstra statsmakt som fungerer må det mye Northug-selvtillit til.

Lykke til. Det trenger vi. 

Hvorfor ødelegger vi for oss selv?

Prohibited Signs

 

Skolen der mine barn går har akkurat montert en bom ved innkjørselen til skoleplassen hvor barna leker. En bom som er plassert der kun av den grunnen at foreldre ikke har hørt på gjentatte meldinger på SMS, e-post, oppslag eller muntlige beskjeder om å ikke kjøre inn i skolegården. 

Der kanskje flertallet ser på det som åpenbart at biltrafikk inn der hvor barn leker, løper, sykler, sparker og annet er noe som skal unngås er det alltid noen som mener at de har litt dårligere tid, litt mer rett til å tøye strikken og litt flere grunner til å bryte reglene.

I sentrum av Oslo har det blitt mye vanskeligere å ferdes, og det er innstramminger mange steder på parkering og annet. For bilister er det en utfordring, og den utfordringen blir ofte fra enkelte møtt med å tøye strikken. Rett utenfor vårt lokale skapte en bilist som nok bare skulle inn for å handle litt økologisk frukt på Matkroken fullstendig kaos da en leverandør skulle stoppe på plassen som kun er åpen for varelevering. Trikken stoppet, trafikken stoppet og det ble et timeslangt kaos. Bilisten reagerte med å trekke på skulderen da han kom ut. Reglene gjaldt nok ikke for han.

Det beste for oss alle er et samfunn som ikke trenger regler. Et samfunn som ikke trenger parkering forbudt-skilt eller bommer. Et samfunn som ikke må gi bøter til syklister som tar snarvei på rødt lys eller bilister som ikke har på lys bak i tåken (kjære dere med nye biler, husk at lysene bak ikke slår seg på automatisk). Dessverre er vi både sløve og egoistiske, og må derfor forholde oss til en rekke med lover, regler og forbud.

Fordi det er jo greit at du snyter på skatten så andre må betale mer?

Eller at du sniker på T-banen så andre må betale mer?

Og du kan vel egentlig kjøre litt fortere siden du har bedre kontroll enn andre på veien?

Den enkle læresetningen er så enkel at den glemmes: Hvis vi følger de uskrevne reglene, oppfører oss og tar hensyn slipper vi forbud, bommer og bøter. Når vi ikke gjør det får vi flere. 

Kan det være så vanskelig? MÅ vi fortsette med å ødelegge for oss selv?

Kan det være nødvendig å være så sint?

A furiously angry man driving a car yells and shakes his fist through the car window in a bout of uncontrollable road rage! He looks pretty scary!
 

Sinne har alltid en grunn, men sjeldent en god grunn. Ordene er etter sigende uttalt av Benjamin Franklin. 

Tar du en titt i kommentarfeltene til avisene som fortsatt har det eller kikker litt etter på Facebook, Kvinneguiden, blogger, YouTube eller andre steder hvor vi som hvem som helst kan skrive hva som helst så er det utrolig mye sinne. Med veldig mange grunner. Veldig ofte fordi noen har bygget noe.

Et hån mot dem som har vært med å bygge landet!

Sinnet er sterkest mot innvandring, mot politiske partier og mot pressen. Det er ofte litt tilfeldig hvem av dem som får brodden, og i hvilke saker. 

Det aner meg at Stavrum har fått en kortslutning i hjernen eller hva alt tullpratet han har produsert i det siste kommer av. Stakkars enfoldige mann. Søk hjelp.

Eller som en av kommentarene (som jeg slettet for øvrig) på en blogg om mobbing av Paradise Hotel-deltagere:

Tråkk på en Lego-kloss hver morgen ditt rasshøl.

Som oftest er det vanskelig å se relevansen mellom sinnet og hva en sak egentlig handler om. 

Sinne er en naturlig, normal menneskelig reaksjon. Vi blir oftest sinte hvis vi er trøtte, slitne, nervøse eller redde. Sinnet kommer til uttrykk fordi vi opplever en eller flere situasjoner som urettferdige, klandreverdige, straffbare eller moralsk feil. Psykologer vil gjerne påpeke at for personen som blir sint er det ingenting feil med å bli sint, og i en objektiv vurdering av situasjonen som grunnlag for å ikke bli det. 

Kvalmene. Dette er nok unnalurte skattepenger 

Skal vi tro folkene som har studert dette er den vanligste situasjonen som sinne oppstår fra en oppfattelse av at noe er urettferdig. Det er en defensiv, frustrert sinne. 

Kommentarfeltet. Forferdeligheten som det reageres så sterkt på er et uttrykk for frustrasjon, redsel, oppfattelse av urettferdighet, klandreverdige forhold, utrygghet og at det ses ting som man reagerer på innenfor sitt eget moralske kompass. 

Så i en fortsatt redsel for å ende opp som en idiot som fælt få av 'befolkningen' gidder å høre på, prøver du deg på en eller annen form for offentlig mastrubering i egen selvgodhet. Problemet er at når det går for deg, blir det bare mye gris som folk finner uappetittelig og ekkelt

Når noen skriker ut i et kommentarfelt i aggresjon mot fremmed kultur og oppførsel oppfattes det gjerne som noe fullstendig negativt, men den iboende grunnen som sannsynligvis er redsel for å miste det man er glad i eller kanskje en oppfattet urettferdighet over noe så enkelt som et vedtak hos det offentlige - den egentlige grunnen - den sees ikke.

Det er komisk å se hvordan norske myndigheter legger seg på ryggen for islam !

Pressen har heller ikke skjønt det. Sjokket over at Donald Trump, og hans valgkamp med eller uten støtte fra Putin, så at denne redselen fantes i USA lagde grobunnen for en svært vellykket valgkampanje. Senterpartiet har skjønt det i Norge med lettbeinte, overfladiske saker (ULV!) som betyr mye mer enn selve saken fordi den sier noe om "Oss mot Dem" og snakker til sinnet. For hvorfor skal folk som drikker varm skummet melk i kaffen sin bestemme om man skal skyte ulv eller ikke? (Anmerkning: De fleste i Oslo drikker svart kaffe fordi de fleste i Oslo er fra utenfor Oslo). 

Nei, nå gidder jeg ikke mer. Det er så utrolig mange idioter i dette landet!

Nettavisen har et åpent kommentarfelt på egne sider. Vil du si noe mer, lengre, kan du lage en gratis blogg på blogg.no eller du kan sende inn innlegg til vår debattredaktør. Så kan vi som mange andre ikke alltid høre. Det må være lov å være sint, si fra og prøve å forandre ting. 

Var du enten full, påvirket av stoff eller i en ustabil tilstand når du skrev dette?

Likevel - dere som blir sinte - dere skal få et lite tips: Fortell hvorfor du er sint, ikke bare reaksjonen på den enkelte saken. Da er det lettere å skjønne, forstå og være med på å forandre. For alle de kommentarene som du leser i denne saken er enten skrevet på saker hos oss, Facebook eller kommet på mail. De har en grunn, og en bakgrunn. Det er bare alt for lett å kalle det man ikke skjønner for idioti, og det gjelder i like stor grad de som ser ned på sinnet fra kommentarfeltet til kommentarfeltet selv. 

Så svaret på spørsmålet om det er nødvendig å være så sint så er svaret dessverre ja. Helt til vi begynner å høre hva som egentlig sies, og hva som menes.

Hvorfor er det greit å mobbe Paradise-deltagere?



 

Vi mennesker er forskjellige, og vi har forskjellige interesser.

Noen av oss er interessert i politikk. Andre er veldig flinke til å skru på bil. Noen liker matte, andre liker å bygge ting.

Det at vi har forskjellige evner og muligheter skaper det samfunnet vi lever i. Hadde du tatt alle doktorgradsstudentene på Blindern for å legge rør i et nytt bygg hadde byggherren nok vurdert eksperthjelp i etterkant.

Selv er jeg ekstremt upraktisk. Jeg kan sette opp en prosjektplan for et nytt digitalt produkt, skjønne hva utviklingssjefen sier og implementere nye konsepter i operativ drift i Nettavisen. Ber du meg skru sammen et IKEA-møbel så gjør jeg det sannsynligvis feil.

Det å mobbe det som er annerledes enn oss selv er mobbingen i et nøtteskall. Som ung, yngre, hadde jeg rødt hår og fregner. Og jeg var en pingle. Det røde håret har nå blitt hvitere og jeg har drukket for mye øl til å bli kalt en pingle lenger. Jeg ble mobbet fordi jeg var annerledes, fordi jeg hadde rødt hår. 

Store Norske Leksikon skriver det slik:

Vondsinna erting som vert gjentatt mange gonger, kan vere mobbing. Samstundes kan episodar som skjer berre éin gong ha karakter av mobbing. Sjølv om faglitteraturen nyttar avgrensinga éin gong i veka eller oftare, skal også mobbing som skjer sjeldnare medføre at ein grip inn.

Selv ser jeg ikke Paradise Hotel. Det er ikke et forsøk på å virke smart eller interessant at jeg sier det. Det er bare at jeg som person ikke prioriterer å se realityshow. Jeg liker det rett og slett ikke fordi noe av det verste jeg ser er mennesker i flaue situasjoner. Jeg blir flau selv. Så jeg kjenner ikke personene som VG har intervjuet over. Det kan være at de synes det er greit at en slik video blir laget, og det er også et poeng at de har valgt oppmerksomhet. De har valgt eget fokus. De har valgt å være i søkelyset. I programmet og det som skjer der, og i den konteksten programmet er. De ukorrekte situasjonene som de selv setter seg i foregår innenfor rammene der. 

Likevel: Det er helt greit å ikke vite hva jobben til Sylvi Listhaug er, eller hvem som er finansminister i Norge. Eller hva PI er og hvem som var den første kvinnelige statsministeren i Norge.

Mobbing, derimot, er ikke kult.

Eller som man sier på Toten: Dom som sier at dom er domme, dom er domme dom.

Hvorfor brenner det ikke på toalettet til Nettavisen?

People icons: a variety of common accidents involving office equipment and fixtures. Electrocution, items caught in equipment, fire, stuck elevator, compactus crush, etc.

 

Det er mange steder du kan tåle en god brann, som på åkeren eller ved flambering. På toalettet derimot så er det greit at det ikke brenner.

Dagens Næringsliv har offentliggjort resultatet til Nettavisen for 2016. På nett med den klingende tittelen - Tidligere var det sex-artikler og artikler med lettkledde bilder som klikket mest. De er tabloide i hvert fall, det skal de ha (for ordens skyld: Den typen saker klikker alltid mest i alle medier, derfor har DN den tittelen fordi folk klikker på den fordi den har sex i seg). Poenget med saken var et overskudd på 24 millioner i 2016.

Uttrykket med at det brenner på dass (eller toalettet som man sier innenfor latte-ring 3) skal peke på noe slik at det er mange interne problemer som må løses. For mediebransjen generelt er nyheten, som mediebransjen generelt melder selv, at det går til et veldig varmt sted. Som sannsynligvis toaletter som brenner er. 

Hvorfor brenner det ikke hos Nettavisen?

For å etablere det først: Det har vært branner i Nettavisen. Til dels svært store. Da skilsmissen med TV 2 ble gjennomført fikk vi med oss alt som TV-kanalen ikke helt forstod, og alt de kunne laste over i vår sekk. Det ble nedbemanninger, oppsigelser og veldig dårlige tider. 

De siste årene har vi hatt stor suksess med innholdsmarkedsføring, nå gjennom det vi kaller Spray (som for øvrig, for de som er gamle nok i gamet, er et navn vi har plukket fram fra glemselen). Å legge all skyld for vår unngåelse av å bruke brannslukningsapparater istedenfor toalettpapir er likevel ikke den hele og fulle sannheten. 

Da vi feiret 20 år som avis i fjor høst inviterte vi alt vi kom over av tidligere ansatte. Mange av dem sa det samme: Nettavisen er et sted hvor alle sitter i en båt, og alle ror. Det er hemmeligheten. Så vanskelig. Så lett. Så unikt. 

Det koblet sammen med mot nok til å prøve nye ting, det å være grensesprengende - og med det også ha såpass tykk hud og dårlig hørsel at man tåler at sjefer i store konkurrenter kaller oss "verstinger" gjør at vi tør der andre ikke prøver. Og lykkes der folk enda ikke har vært.

I sjelen vår ligger det også en ærlighet. I forhandlinger med samarbeidspartnere spiller vi med åpne kort, og vi forteller rett fram hva vi vil og hva vi ønsker. Det gjør at vi samarbeider godt med både giganter fra Hamar og mindre oppstartsbedrifter fra Bergen. 

Så har vi det morsomt, og vi underholder. En veldig vis mann sa for noen måneder siden til oss at jobb er 80 prosent moro og 20 prosent jobb. Den holdningen gjennomsyrer oss. Vi leverer på det å ha det gøy. 

Og vi tar smarte valg. Vi er ingen teknologibedrift. Vi inngår samarbeid med teknologibedrifter. Ingen i Nettavisen har noen gang trodd vi har svar på alt. Vi lyter, og tilpasser oss og er åpne for det som skjer. Der andre bygger tankskip bygger vi små piratskip. 

Vi finner hele tiden noe nytt. Noe bedre. Noe annerledes. Noe innovativt. Noe spennende. 

Så hva er løsningen for mediene?

Å telle på nytt? 

Det å telle er noe av det første vi lærer som små, men det er fortsatt veldig vanskelig for veldig mange. Det å telle er en egen vitenskap, hvor det å telle nytt er den mest brukte. 

Dagens Næringsliv fikk underkjent sin rapportering av opplagstall fra de offisielle tallene for 2016. Det siste tallet DN har er altså fra 2015 (74 629, ned fra 79 637 fra 2014). I en kommentar sier DN selv følgende om tallene fra 2016:

-  Vi har levert tall basert på vår forretningsmodell, og hvordan vi teller selv.

Da jeg var fjorten ble jeg spurt om hvor mange jenter jeg hadde kysset av en klassekamerat. Svaret mitt var syv. Fem av dem var i Sverige på ferie, påstod jeg. Det var basert på min egen modell, og hvordan jeg telte selv. Geitekillinger teller også gjerne selv. 

VG, på sin side, har brukt reglene som MBL har laget. Deres tall for 2016 var 93 833. For fem år siden var tallet 211 588. For å få noen andre tall måles også det som kalles lesertall, det vil si antallet som faktisk leser avisene som blir solgt. For VG er dette tallet 342 000 på hverdag og litt over en halv million i helg. Eller kanskje ikke? Det er en ny måte å telle på. For papiravisene. For det som var hovedproduktet vi som lesere brukte for det som nå er en godt stund siden.... et forsøk på ny medisin for en gammel løsning. 

Løsningen for medier er uansett ikke å finne en ny måte å telle på. Hvis du vil høre på oss så er hemmeligheten, løsningen - å finne noe nytt å telle. Det kan være grensesprengende nok for mange...

Dette er det neste store i markedsføring

via GIPHY

Det neste store er egentlig ikke nytt, men er utrolig effektivt og relativt enkelt. 

- Det gir oss en ny verktøykasse som lar oss ta del i nettkulturen hvor folk ikke vil se på reklame, forteller Dean McBeth til Adweek. Han er til vanlig strategisjef hos CP+B, som lager digitalarbeidet for pizzakjeden Domino's. 

Så hva er det Dean McBeth snakker om? Jo, det er dette:

Gif. Animerte giffer. 

Du vet de små klippene som går i rotasjon som ofte sendes med i Messenger eller legges ut på sosiale medier? Ja. Dem.

via GIPHY

Små, enkle beskjeder som sier så mye. Klippet over er ett av de mest populære på giphy i USA. Og, ja, det er fra Skam.

Hva skal så til for å kunne bli en del av dette?

Vel, for det første kan du lage en animert gif på 1-2-3 av allerede eksisterende materiale på for eksempel Giphy. (Prøv her). Det å bare lage noe uten å tenke på hva, er også her omtrent like smart som å tisse i buksene for å holde varmen. Det er i beste fall kortsiktig.

Så, her er fem tips:

1. Få folk til å hjelpe deg

Brukergenerert innhold er smart, spesielt siden dette nok er et område hvor mange av dine unge brukere kanskje har en del mer erfaring enn reklamebyrået ditt. Om ikke reklamebyrået ditt har begynt å hyre inn veldig ungt...

via GIPHY

2. Finn ut hvem som skal bruke din giffer

Animerte giffer brukes mest av unge folk, men det brukes også av de som opplevde at det kun var en TV-kanal i Norge. Skal du nå eldre kan det være smart å bruke mennesker og situasjoner som er kjent for disse... 

via GIPHY

3. Tenk fort

En gif kan ikke være en hel reklamefilm. Alt du skal si må du si veldig, veldig fort.

via GIPHY

4. Velg riktig kategori

Skal du selge forsikringer kan du for eksempel velge ulykke, men det er mange søkeord som har mange giffer. Heldigvis, om du er norsk, kan du nå være tidlig ute med å "eie" mange norske kategorinavn. Det finnes ikke mye norsk innhold. Enda.

via GIPHY

5. Bruk humor

Humor er det som går best, og som flest bruker. Klarer du å være morsom ligger du godt an.

via GIPHY

PS! Bildet under er tatt med så Facebook skal klare å skrape et bilde for deling... så helt gjennomført er ikke giffer... enda.

Young female traveler in blue jacket photographing Santa Cruz city standing on the top of the mountain on La Palma island in the morning

 

Følg Pål Nisja her!
hits