Hvorfor er det greit å mobbe Paradise-deltagere?



 

Vi mennesker er forskjellige, og vi har forskjellige interesser.

Noen av oss er interessert i politikk. Andre er veldig flinke til å skru på bil. Noen liker matte, andre liker å bygge ting.

Det at vi har forskjellige evner og muligheter skaper det samfunnet vi lever i. Hadde du tatt alle doktorgradsstudentene på Blindern for å legge rør i et nytt bygg hadde byggherren nok vurdert eksperthjelp i etterkant.

Selv er jeg ekstremt upraktisk. Jeg kan sette opp en prosjektplan for et nytt digitalt produkt, skjønne hva utviklingssjefen sier og implementere nye konsepter i operativ drift i Nettavisen. Ber du meg skru sammen et IKEA-møbel så gjør jeg det sannsynligvis feil.

Det å mobbe det som er annerledes enn oss selv er mobbingen i et nøtteskall. Som ung, yngre, hadde jeg rødt hår og fregner. Og jeg var en pingle. Det røde håret har nå blitt hvitere og jeg har drukket for mye øl til å bli kalt en pingle lenger. Jeg ble mobbet fordi jeg var annerledes, fordi jeg hadde rødt hår. 

Store Norske Leksikon skriver det slik:

Vondsinna erting som vert gjentatt mange gonger, kan vere mobbing. Samstundes kan episodar som skjer berre éin gong ha karakter av mobbing. Sjølv om faglitteraturen nyttar avgrensinga éin gong i veka eller oftare, skal også mobbing som skjer sjeldnare medføre at ein grip inn.

Selv ser jeg ikke Paradise Hotel. Det er ikke et forsøk på å virke smart eller interessant at jeg sier det. Det er bare at jeg som person ikke prioriterer å se realityshow. Jeg liker det rett og slett ikke fordi noe av det verste jeg ser er mennesker i flaue situasjoner. Jeg blir flau selv. Så jeg kjenner ikke personene som VG har intervjuet over. Det kan være at de synes det er greit at en slik video blir laget, og det er også et poeng at de har valgt oppmerksomhet. De har valgt eget fokus. De har valgt å være i søkelyset. I programmet og det som skjer der, og i den konteksten programmet er. De ukorrekte situasjonene som de selv setter seg i foregår innenfor rammene der. 

Likevel: Det er helt greit å ikke vite hva jobben til Sylvi Listhaug er, eller hvem som er finansminister i Norge. Eller hva PI er og hvem som var den første kvinnelige statsministeren i Norge.

Mobbing, derimot, er ikke kult.

Eller som man sier på Toten: Dom som sier at dom er domme, dom er domme dom.

Hvorfor brenner det ikke på toalettet til Nettavisen?

People icons: a variety of common accidents involving office equipment and fixtures. Electrocution, items caught in equipment, fire, stuck elevator, compactus crush, etc.

 

Det er mange steder du kan tåle en god brann, som på åkeren eller ved flambering. På toalettet derimot så er det greit at det ikke brenner.

Dagens Næringsliv har offentliggjort resultatet til Nettavisen for 2016. På nett med den klingende tittelen - Tidligere var det sex-artikler og artikler med lettkledde bilder som klikket mest. De er tabloide i hvert fall, det skal de ha (for ordens skyld: Den typen saker klikker alltid mest i alle medier, derfor har DN den tittelen fordi folk klikker på den fordi den har sex i seg). Poenget med saken var et overskudd på 24 millioner i 2016.

Uttrykket med at det brenner på dass (eller toalettet som man sier innenfor latte-ring 3) skal peke på noe slik at det er mange interne problemer som må løses. For mediebransjen generelt er nyheten, som mediebransjen generelt melder selv, at det går til et veldig varmt sted. Som sannsynligvis toaletter som brenner er. 

Hvorfor brenner det ikke hos Nettavisen?

For å etablere det først: Det har vært branner i Nettavisen. Til dels svært store. Da skilsmissen med TV 2 ble gjennomført fikk vi med oss alt som TV-kanalen ikke helt forstod, og alt de kunne laste over i vår sekk. Det ble nedbemanninger, oppsigelser og veldig dårlige tider. 

De siste årene har vi hatt stor suksess med innholdsmarkedsføring, nå gjennom det vi kaller Spray (som for øvrig, for de som er gamle nok i gamet, er et navn vi har plukket fram fra glemselen). Å legge all skyld for vår unngåelse av å bruke brannslukningsapparater istedenfor toalettpapir er likevel ikke den hele og fulle sannheten. 

Da vi feiret 20 år som avis i fjor høst inviterte vi alt vi kom over av tidligere ansatte. Mange av dem sa det samme: Nettavisen er et sted hvor alle sitter i en båt, og alle ror. Det er hemmeligheten. Så vanskelig. Så lett. Så unikt. 

Det koblet sammen med mot nok til å prøve nye ting, det å være grensesprengende - og med det også ha såpass tykk hud og dårlig hørsel at man tåler at sjefer i store konkurrenter kaller oss "verstinger" gjør at vi tør der andre ikke prøver. Og lykkes der folk enda ikke har vært.

I sjelen vår ligger det også en ærlighet. I forhandlinger med samarbeidspartnere spiller vi med åpne kort, og vi forteller rett fram hva vi vil og hva vi ønsker. Det gjør at vi samarbeider godt med både giganter fra Hamar og mindre oppstartsbedrifter fra Bergen. 

Så har vi det morsomt, og vi underholder. En veldig vis mann sa for noen måneder siden til oss at jobb er 80 prosent moro og 20 prosent jobb. Den holdningen gjennomsyrer oss. Vi leverer på det å ha det gøy. 

Og vi tar smarte valg. Vi er ingen teknologibedrift. Vi inngår samarbeid med teknologibedrifter. Ingen i Nettavisen har noen gang trodd vi har svar på alt. Vi lyter, og tilpasser oss og er åpne for det som skjer. Der andre bygger tankskip bygger vi små piratskip. 

Vi finner hele tiden noe nytt. Noe bedre. Noe annerledes. Noe innovativt. Noe spennende. 

Så hva er løsningen for mediene?

Å telle på nytt? 

Det å telle er noe av det første vi lærer som små, men det er fortsatt veldig vanskelig for veldig mange. Det å telle er en egen vitenskap, hvor det å telle nytt er den mest brukte. 

Dagens Næringsliv fikk underkjent sin rapportering av opplagstall fra de offisielle tallene for 2016. Det siste tallet DN har er altså fra 2015 (74 629, ned fra 79 637 fra 2014). I en kommentar sier DN selv følgende om tallene fra 2016:

-  Vi har levert tall basert på vår forretningsmodell, og hvordan vi teller selv.

Da jeg var fjorten ble jeg spurt om hvor mange jenter jeg hadde kysset av en klassekamerat. Svaret mitt var syv. Fem av dem var i Sverige på ferie, påstod jeg. Det var basert på min egen modell, og hvordan jeg telte selv. Geitekillinger teller også gjerne selv. 

VG, på sin side, har brukt reglene som MBL har laget. Deres tall for 2016 var 93 833. For fem år siden var tallet 211 588. For å få noen andre tall måles også det som kalles lesertall, det vil si antallet som faktisk leser avisene som blir solgt. For VG er dette tallet 342 000 på hverdag og litt over en halv million i helg. Eller kanskje ikke? Det er en ny måte å telle på. For papiravisene. For det som var hovedproduktet vi som lesere brukte for det som nå er en godt stund siden.... et forsøk på ny medisin for en gammel løsning. 

Løsningen for medier er uansett ikke å finne en ny måte å telle på. Hvis du vil høre på oss så er hemmeligheten, løsningen - å finne noe nytt å telle. Det kan være grensesprengende nok for mange...

Dette er det neste store i markedsføring

via GIPHY

Det neste store er egentlig ikke nytt, men er utrolig effektivt og relativt enkelt. 

- Det gir oss en ny verktøykasse som lar oss ta del i nettkulturen hvor folk ikke vil se på reklame, forteller Dean McBeth til Adweek. Han er til vanlig strategisjef hos CP+B, som lager digitalarbeidet for pizzakjeden Domino's. 

Så hva er det Dean McBeth snakker om? Jo, det er dette:

Gif. Animerte giffer. 

Du vet de små klippene som går i rotasjon som ofte sendes med i Messenger eller legges ut på sosiale medier? Ja. Dem.

via GIPHY

Små, enkle beskjeder som sier så mye. Klippet over er ett av de mest populære på giphy i USA. Og, ja, det er fra Skam.

Hva skal så til for å kunne bli en del av dette?

Vel, for det første kan du lage en animert gif på 1-2-3 av allerede eksisterende materiale på for eksempel Giphy. (Prøv her). Det å bare lage noe uten å tenke på hva, er også her omtrent like smart som å tisse i buksene for å holde varmen. Det er i beste fall kortsiktig.

Så, her er fem tips:

1. Få folk til å hjelpe deg

Brukergenerert innhold er smart, spesielt siden dette nok er et område hvor mange av dine unge brukere kanskje har en del mer erfaring enn reklamebyrået ditt. Om ikke reklamebyrået ditt har begynt å hyre inn veldig ungt...

via GIPHY

2. Finn ut hvem som skal bruke din giffer

Animerte giffer brukes mest av unge folk, men det brukes også av de som opplevde at det kun var en TV-kanal i Norge. Skal du nå eldre kan det være smart å bruke mennesker og situasjoner som er kjent for disse... 

via GIPHY

3. Tenk fort

En gif kan ikke være en hel reklamefilm. Alt du skal si må du si veldig, veldig fort.

via GIPHY

4. Velg riktig kategori

Skal du selge forsikringer kan du for eksempel velge ulykke, men det er mange søkeord som har mange giffer. Heldigvis, om du er norsk, kan du nå være tidlig ute med å "eie" mange norske kategorinavn. Det finnes ikke mye norsk innhold. Enda.

via GIPHY

5. Bruk humor

Humor er det som går best, og som flest bruker. Klarer du å være morsom ligger du godt an.

via GIPHY

PS! Bildet under er tatt med så Facebook skal klare å skrape et bilde for deling... så helt gjennomført er ikke giffer... enda.

Young female traveler in blue jacket photographing Santa Cruz city standing on the top of the mountain on La Palma island in the morning

 

Kan du fatte og begripe hvor forferdelig ungdommen er?

Multicultural group of friends using cellphones - Students sitting in a row and typing on the smartphones
 

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere.

Ungdommen nåtildags.

De røyker hasj. En av fire på østkanten i Oslo selger det.

Så spiller de dataspill. Hele tiden. Det er et enda større problem enn rus

Men, du....

Skal vi tro på forskning. Ja, du vet fakta og slik. Ikke de alternative greiene, men virkelige fakta. Sannhet. Da blir alt litt annerledes. De bedriver ikke bare med russelåter, røyker hasj og spiller Counter-Strike.

- De røyker, snuser og drikker mindre.

- De er mer hjemme hos hverandre istedenfor ute i gatene og henger.

- Foreldrene kjenner venner og omgangskrets bedre enn før.

Skal vi tro media, der de som ikke er ungdom jobber, så er unge egentlig opptatt av dyre vesker. De leser bare rosablogger. Sikkert mens de spiller voldelige dataspill, røyker hasj og er mer opptatt av verden rundt seg enn noen ungdommer noen gang har vært.

Vil du vite litt mer hva ungdommen faktisk gjør kan du for eksempel lese denne gode kommentaren. Eller spørre dem. Eller lese bloggene deres. For det har aldri vært en situasjon som nå hvor unge snakker mer med oss gamlinger, er mer åpne på hva de mener og gjør enn nå.

Problemet er at det ikke er noe nytt å være forferdet over ungdom. Vi som nå er rundt 40 skriver kritiske Facebook-poster om russelåter med tekster som

Jeg har en poppis jente her som vil hjelpe meg
Lar henne gjør alle min lekser
og kanskje etterpå så voldtar jeg henne

Nei, forresten. Det var Bobby Brown Goes Down med Frank Zappa. Som både i 1979 og 1991 var en stor hit i Norge.

Neste gang vi blir enormt forferdet så husk at vi bare følger historien, og de faste fotspor våre foreldre gikk i. Mine foreldre uttalte at Kiss var enormt bråkete da jeg hørte på det i 1980. Verden forandrer seg, men ikke så mye som vi tror når vi blir gamlinger. 

2400 år etter at Sokrates (rettet) uttalte ordene i introduksjonen her er vi fortsatt på samme sted.

7 svært gode sitater om kvinner

Little child girl plays superhero. Child on the background of sunset sky. Girl power concept

 

Noen ganger har andre faktisk sagt det best.

Mary Shelley levde et liv ofte i skyggen av sin mer berømte mann, fordi hun var kvinne. Påstandene om at hennes mest berømte verk, Frankenstein, var skrevet av hennes mann heftet ved henne langt fram til 1970-tallet - over hundre år etter hennes død. Shelley var selv både en god forfatter og en pådriver for å få gitt ut sin manns bøker, uten henne ville nok ikke mange av Percy Shelleys verk være utgitt. Hun sa de følgende vise ord:

Jeg ønsker ikke at kvinner skal ha makt over menn, men makt over seg selv.

Coco Chanel ble født på et fattighus, livnærte seg ved å sy kostymer og ble til en av århundrets viktigste personer (The Times) i det forrige århundre. Hennes lille sorte og parfyme er velkjent. Hun sa det følgende:

Kvinner har alltid vært de sterke i verden. Menns ønsker fra kvinner er en pute de kan legge hodet på. De savner hele livet sin mors favn.

Susan B. Anthony sa det enkelt:

Menn, deres rettigheter og ikke mer. Kvinner, deres rettigheter og ikke mindre. 

(Hun var en av de viktigste i amerikansk kvinnekamp, og den første kvinnen i USA som ble avbildet på penger (dollarmynt)).

Gloria Steinem var en av de viktigste i feminisme-bevegelsen i USA på 70-tallet, og jobber fortsatt med kvinnerettigheter. Hun har sagt det følgende:

Ingenting forandrer likestillingen mellom kjønnene mer enn kvinners økonomiske frihet

Forfatteren Anaïs Nin opplevde mye i sitt liv, og mye ble kommunisert ut i bokform. Hun var også klar i sin tale:

Hvor feil er det ikke for en kvinne å forvente at en mann skal bygge den verden hun vil bo i når hun bør bygge den selv.

Den amerikanske advokaten Gloria Allred er kjent for sin jobb for kvinner rettigheter i USA. Hun har sagt det følgende:

Det er fortsatt menn som føler seg truet av en sterk kvinne. Det er deres problem, ikke mitt.

Og til slutt, Frida og Sara på åtte år, på spørsmålet om det er noe menn er flinkere til enn kvinner:

Nei, egentlig ingenting. Kvinner er bedre i håndball, men i fotball er de omtrent like gode.

God kvinnedag.

Tidenes kupp av eliteserien

Det største problemet til eliteserien er at den for ofte er gørr kjedelig. Det er litt for ofte som den berømte tørkende malingen. Du venter på noe, men det er ikke så gøy det du venter på heller.

Selv hadde jeg tenkt å gi årets serie et langt gjesp. Muligens med noen unntak for å spasere bort for å se en kamp eller to med Vålerenga utpå høsten på deres nye stadion. Mest for å se hvordan den var.

Så kom lynnedslaget. Et PR-kupp så stort for eliteserien at man skulle tro at det var kjøpt og betalt av fotballforbundet. Markedsføring slik du knapt kan kjøpe det. 

Niklas - Lord - Bendtner signerer for Rosenborg. 

Mens Nils Arne Eggen spinner i sofaen så smiler jeg fra øre til øre. Endelig skjer det noe. Endelig blir det gøy å glede seg til de rundene hvor han ikke er suspendert, skadet eller ikke møter til kamp. Hurra!

Dansken Bendtner ble kjøpt til Arsenal som unggutt fra Kjøbenhavns Boldklubb. Der ble han i mange år før han ble lånt til Sunderland og Juventus, spilte for Wolfsburg og nå sist for Nottingham Forest. Skal vi tro Wikipedia har han 233 seriekamper og 48 mål på 12 sesonger. Og, nei, det er ikke mange. 

Det er nettopp grunnen.

For er det en ting som eliteserien trenger så er det noen som skaper overskrifter og oppmerksomhet. 

Det får man med en mann som tiltrekker seg skandaler som fluepapir tiltrekker seg... fluer. 

Var det en ting eliteserien trengte så var det dette. Et trekkplaster.

Og han lager også mål...

D8zQzR2MrFw
Hva tror du? Blir Nicklas Bendtner en suksess for Rosenborg eller for eliteserien? 

Hva er det Rema ikke skjønner?



 

Første gangen jeg kom i kontakt med Rema var på besøk hos min tante i Asker. Da ble det fortalt om en butikk som bare hadde tusen varer, men de var skikkelig billige. Senere vokste jeg opp med en butikk som bare hadde lave priser, og senere kuttet prisene hele tiden.

Det skjønte jeg.

Så ville man gjøre alt for å være billigst. Bare at det ikke var Rema. Det var Kiwi. Og det er nå.

Rema taper markedsandeler. Oversatt til vanlig samtalespråk betyr det at du og jeg handler mindre på Rema. Spesielt ille er det i enkelte områder hvor man har avsluttet samarbeid med lokale hjørnesteinsbryggerier. 

I all hypen om Æ, så glemte Rema å snakke med mæ og dæ. For å poengtere det først, Æ-konseptet er bedre enn Coops medlemsbonus og Trumf-latesompengene. Det er ikke der skoen trykker. 

Mitt problem er at jeg ikke lenger vet hva Rema er, eller vil være. 

For å forklare det med musikk.

Slik var REMA i mine øyne:

Men for meg er Rema mer slik nå:

Hvis du ikke gidder å klikke på videoene er det enkelt øverst Freddy Kalas Jovial, men låten under er Sterk Naken og Biltyvenes sytende låt "Hva med stakkars meg da?"

Så hva er det Rema ikke skjønner? 

Jo, vi vil ha billige varer. Vi vil ha rabatt, tilbud og gjøre kupp. Samtidig vil vi ikke at noen flytter på osten vår. Vi er forskjellige, men vi elsker vaner. Vi elsker vår Mack-øl, Kims-chips og Cola Zero. Tror vi, i hvert fall. Og den troen er nok. Og da er det ikke noe særlig å få beskjed om at "marginene er lavere" - fordi marginene til butikken er ikke vårt problem. Derimot er fredagskosen med øl og potetgull det. 

For å overleve i en moderne verden må man snakke med, og ikke til. Lyttende. Snakkende. Energioverførende. Støttende. Omfavnende. En merkevare, en Reitan, en Rema - som er med oss, en del av familien og som vi stoler på. Rema har blitt truffet av den store bølgen. Deg og meg. 

Eller enkelt nok: Snakk ærlig til oss. Dere klarte det før. 

For det å flytte osten er ikke lurt (Les boken med det engelske navnet Who moved my cheese, eller se videoen under). 


 

13 tips for å skrive din egen bok

 


 

Hvis du også har en bok i magen eller oppe i hjernen er dette 13 tips for å komme litt raskere til å målet: Å bli forfatter og gi ut en bok.

For meg startet det med ønske om å skrive en guide for intern bruk i Nettavisen, de beste tipsene og rådene for å lage effektiv innholdsmarkedsføring - content marketing. Det skulle være en manual som skulle brukes praktisk.

Drømmen om å gi ut bok var mye eldre, og målsetninger om å få skrevet bok før både 30-årsdag og 40-årsdag hadde løpt forbi som de berømte bilene i motsatt fil. Anledningen var litt dårlig sommervær, litt ekstra tid og skrivekløe. I to perioder ble det skrevet og i januar 2016 skrev jeg til en gammel kjent i Gyldendal, Peder Skou, om han visste hvem som kunne motta et manus om content marketing. Det gjorde han, og etter møter og maildialog med Knut André Karlstad startet ett år med arbeid som endte opp i boken: Praktisk innholdsmarkedsføring

I løpet av de ett og et halvt årene med arbeid ble det gjort mange erfaringer, og disse prøver jeg å dele under. 

1. Bestem deg for hva du egentlig vil si

Om det er fagbok bør du ha målsetninger om hva du vil lære bort, men i alle bøker er det viktig å ha en skisse klar når du begynner. Hva er emnene, områdene, historiene som skal fortelles. Skriv det ned på et ark og bruk det som utgangspunkt. 

2. Ikke hopp fram og tilbake

Det er lett å få idéer til andre kapitler mens du skriver, men ikke fall for fristelsen for å hoppe for mye fram og tilbake. Problemet er alltid å begynne på igjen der du var, beholde struktur og få oversikt. Skriv heller ned alt som faller deg inn som ikke passer inn i en notisbok, og ta det fram ved riktig anledning.

3. Skriv ned alle kilder nøyaktig, med en gang

Det tar veldig, veldig lang tid å finne fram alle igjen. 

4. Les gjennom alt

Det høres kanskje naturlig ut, men ta deg tid til å lese det du har skrevet selv. Ofte. Rett deg selv før du sender ting videre. Selv skrev jeg ut manuset flere ganger, la meg på sengen og brukte rød penn på meg selv. De fleste rettelsene i boken kom fra meg selv... 

5. Ikke gi opp

Det vil være mange ganger du vil ønske å gi opp, ikke orker mer og ikke føler du kan tvinge ut mer. Du vil få nei, møte veggen og må begynne på nytt. 

6. Tål kritikk

Et godt forlag gir mange innspill og 99 av 100 er gode. Etter at manuset mitt var sendt inn ble det lest av en fagkonsulent. Det var den 8.mars 2016 at jeg fikk manuset tilbake fra fagkonsulent med tilbakemeldinger fra "litt tungvinn og kronglete setning" til "dette stemmer ikke, i beste fall er det upresist" og "her tar forfatteren feil" (for øvrig oppe til diskusjon på det siste, og min opprinnelige påstand står faktisk i boken). Uansett det tok et glass god single malt whiskey og mot for å gå gjennom alle tilbakemeldingene. Når det var gjort var det litt som å ha vært hos tannlegen med hull. Litt vondt når det foregår, men ikke så ille som du trodde og veldig mye bedre etterpå.

7. Ikke glem folkene rundt deg

Å skrive bok krever konsentrasjon, og tid. Det tar mye mer tid enn du aner. Selv brukte jeg for mye tid i perioder på boken, og det var de dagene hvor jeg prioriterte familien først jeg skrev best. Så ta rådet - bruk mer tid på alt det andre, så vil inspirasjonen komme enklere til boken.

8. Vær tålmodig

En god bok tar tid. Å skrive og jobbe ferdig hos forlag. Som nettmann hvor ting går fra 0 til ferdig raskere enn Fantomet løper fra sin egen skygge så har det vært mye smurt tålmodighet på veien. Ting tar tid, og ting blir bedre av at de tar nok tid.

9. Ta backup

Fire ganger mistet jeg mange sider fordi jeg ikke lagret eller tok backup. Det er lite som er så irriterende som akkurat det. 

10. Skriv på nytt

Hvis det er noe du ikke er fornøyd med så skriv det på nytt. Det er lite som er verre enn å måtte forsvare ovenfor forlag eller - kjøpere - det du ikke selv er fornøyd med.

11. Bruk god nok tid

Det tar tid å skrive godt, og det å skrive riktig. Hastverk er lastverk, og hvis du ikke klarer å formulere deg helt riktig så er det best å vente litt for å finne de riktige ... ordene.

12. Vær ærlig og be om hjelp

Det kan være ting du føler du ikke får helt kontroll på, og det er noe forlaget eller venner rundt deg kan hjelpe deg med. Spør om hjelp, og i de aller fleste tilfeller får du god hjelp. Det kan være hjelpen ikke er akkurat det du er enig i, men det gir deg dytten du trenger i en eller annen retning. 

13. Vær sosial

Lag en Facebookside, del det du gjør og prøv å få med deg folk før du gir den ut. Og vær sosial på ordentlig. Ikke bare liksom-sosial på sosiale medier.

Hvis du vil lese mer om boken jeg skrev så kan du kikke på dens offisielle side her. 

Ett minutt unna diktatur

Det var en relativt varm vårdag. Turen fra Sehestedsplass til Møllergata tok ikke mange minuttene, men på veien så jeg en tidligere landslagsmålvakt i håndball (Cecilie Leganger) på vei inn på Bristol sammen med landslagstreneren i håndball og Frode Kyvåg (som da trente Bækkelaget). Jeg var på vei til jobbintervju på Nettavisen, og vel framme tipset jeg Odd Harald Hauge om hva jeg hadde sett. Han sendte sportsjournalist Carsten Skjelbreid ut som fant målvakten, og det ble til en sak. Den tidligere landslagsmålvakten var på vei tilbake til landslaget.

Nå forandret ikke den saken verden, og viktighet av sport er alltid noe som kan diskuteres. Det var likevel mitt første møte med den arbeidsplassen jeg har hatt siden 1998.

Det var likevel ikke mitt første møte med media. Som ung laget jeg nabolagsavis, skoleavis på ungdomsskole og videregående og senere på høyskolen samt jobbet som frilansjournalist for lokalavisen Samhold på Gjøvik. Fra de første reportasjene om en ny nabo til skoleavisen som satte fokus på den viktige jobben vaktmestrene gjorde, til humoren med ekstra brodd på videregående og reportasjen om salg av hasj på ungdomsskole i lokalavisen fikk jeg smaken og innsikten i medias viktigste rolle: Sette ting i sammenheng, forklare, utdype, velge ut.

I mange sammenhenger bruker jeg beskrivelsen kakofoni om den tidsalderen vi lever i. Uttrykket beskriver det som kan kalles et virvar av lyd, usammenhengende og meningsløst. Vi lever i en verden hvor den mektigste verdenslederen kan sende ut meldinger direkte til tusenvis med mer eller mindre forståelige påstander, meninger og variasjoner av sannheter, det gjør han sammen med millioner av andre hver eneste dag. Demokratiseringen av samtalen har ført til at mange snakker samtidig, i munnen på hverandre om ofte svært forskjellige ting. I ett blogginnlegg for noen uker siden tok jeg opp debatten om vi kan stole på det politikerne sier direkte.I litt over hundre kommentarer fikk jeg svar på tiltale, hvor mange mente problemet var media.

Det er selvfølgelig problemer med media, men det er media som må avsløre tåkeprat når politikerne ikke har noen respekt for folk flest og det er media som gir deg en verden som er lik for alle - og hvor det du får ikke er ditt eget ekkokammer.

De redaktørstyrte mediene tar kakofonien, siler den gjennom sitt syn og sine kriterier for å gi deg det redaktørene mener er det viktigste og setter det i sammenheng for deg. Aviser som Nettavisen, Dagbladet, Klassekampen, Nationen eller Sarpsborg Arbeiderblad prøver å titte bak gardinene for å finne ut hva som egentlig skjer. Nyhetsmedier som NRK og TV 2 tar noen kikk ekstra i kortene som prøves å holdes skjult.

Pressefrihet er en direkte konsekvens, og en direkte grunn for at vi kan ha demokrati. Det er en ren umulighet å ikke ha begge. Landene med minst pressefrihet - Eritrea, Nord-Korea, Turkmenistan, Syria og Kina er ikke landene hvor demokratiet står sterkest. I vår moderne verden er pressefrihet at du og jeg kan ytre oss selv, med blogger eller på Twitter - men det må også være noen som hjelper oss til å se sammenhenger, avslører og siler ut det du er nødt til å få med deg. Hvis vi ikke har fri presse kan vi være bare ett minutt unna diktatur.

#ettminutt

Hvilke medier mener hva?

Fake and True News - Conceptual Signpost

 

Trump-nyheter har blitt varme hvetebrød for både usosiale og sosiale medier. Det samme har diskusjoner rundt falske nyheter, politiske ståsted til medier og hva journalister egentlig prøver å oppnå.

Kildene for nyhetene varierer i norske avishus og nyhetsmedier. Mye brukt er aviser som New York Times eller nyhetsmediet CNN (som er store både på TV og nett). 

Pew Research Center har undersøkt det de kaller den ideologiske plasseringen av menneskene som får nyhetene fra de forskjellige nyhetsmediene. Det vil si at de har ikke undersøkt om mediene har en ideologisk holdning eller bakgrunn, men hvilke meninger leserne har. Sannsynligvis er det likevel greit å ta som et utgangspunkt for hvordan nyheter vinkles og framstår.

Lengst til venstre på deres skala ligger New Yorker og Slate. Det som er viktig å påpeke er at skalaen for Pew ikke går fra "rødt" til "blått" som vi er vant til fra Norge - men fra liberal til konservativ. Det vil si at New Yorker regnes som den mest liberale avisen i USA.

I Norge definerer for eksempel Fremskrittspartiet seg slik: Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti. (Kilde: Frp.no). Venstre definerer seg også som et liberalt parti (sosialt og liberalt). Konservative partier i Norge vil være Høyre, KrF og Senterpartiet. Derfor er det viktig å se det opp mot en vurdering av skalaen fra USA som beveger seg på en litt annen akse. Samtidig er det som kan kalles amerikansk liberalisme litt annerledes enn den liberalismen vi kjenner fra FrP og Venstre i Norge, i og med at den kjennetegnes av den del elementer vi i Norge kjenner fra sosialdemokratiet. Demokratene kan kalles et sosialliberalt parti, og den mest lignende ideologien for det er fra Venstre i Norge. 

Videre på venstre side, mot liberal side, finner du New York Times, The Guardian (britisk, men også ganske stor i USA), Buzzfeed, Huffington Post og Politico, Washington Post og The Economist. Mot midten kommer MSNBC, CNN, NBC, CBS og ABC (i den rekkefølgen). Nærmest nøytral er brukerne av Wall Street Journal.

Så er det et relativt langt hopp mot konservativ side med Fox News (som er omtrent like langt mot konservativ side som New York Times er mot liberal side). Lengst til høyre, mest konservativ, er Breitbart. 

Hva med Norge?

Hvis den samme logikken, altså at brukerne (leserne/titterne) av et nyhetsmedie reflekterer en vridning på mediet så kan det være greit å begynne med seg selv. Altså - hvor står Nettavisens lesere politisk?

Undersøkelsen Forbruker & Media har det de kaller en indeks. En indeks sier noe om hvor stor grad et medie, i dette tilfellet, har flere enn normalen i folket som ville stemt på parti, eller færre. Eksempelvis har Nettavisen klart færre lesere som ville stemt på Miljøpartiet De grønne enn befolkningen ellers. Det samme gjelder for Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og KrF. For Arbeiderpartiet er det ganske likt som i befolkningen ellers, mens det for partiene Høyre. Venstre og FrP er større blant leserne av Nettavisen enn i befolkningen ellers.

Grafen under viser noen av de største nyhetsmediene i Norge. 



Grafen er sammenlignet med snittet for februar på norske meningsmålingene (kilde: pollofpolls). 

Selv med en slik graf som er relativt vanskelig å sammenligne er det noen klare forskjeller, men det er kanskje lettere å se hvis man ser det parti for parti. 



For Arbeiderpartiet er det altså slik at det er færre enn i befolkningen av leserne til Aftenposten og Nettavisen som stemmer på partiet, mens det er flere enn i befolkningen ellers som stemmer på AP som leser/bruker NRK, VG og Dagbladet. Under vises det samme for partiet Høyre. Her er det bare NRK som har færre som bruker nyhetsmediet av sine brukere enn det er velgere i prosent i befolkningen. Dette kan skyldes at Høyre-velgere flest er større nyhetsbrukere enn befolkningen ellers (men altså i mindre grad bruker NRK). Høyest prosentandel - 28,7 prosent - er blant Nettavisens lesere.

For Fremskrittspartiet er det slik at det er flere av leserne av VG, Dagbladet og Nettavisen som stemmer FrP enn i befolkningen ellers.

Hva så med de mindre partiene? Du finner flest prosentvis SV-velgere blant de som velger Aftenposten med NRK som en nummer to. Færrest hos Nettavisen.



For KrF er det Aftenposten og NRK som har flere KRF-velgere enn i befolkningen med Dagbladet og Nettavisen nederst. Senterpartiet ligger under hos alle mediene, som nok skyldes større bruk av lokale medier. NRK er nærmest, med Nettavisen og Aftenposten med færrest Senterpartiet-velgere. Hos Venstre ligger alle mediene over snittet. MDG har høyest dekning hos NRK og Aftenposten, og lavest hos Nettavisen og VG. 

Hva så med partiet Rødt? Du finner flest Rødt-velgere hos Aftenposten. Færrest hos Nettavisen og VG.



Hvis man vekter partiene i den tradisjonelle aksen fra rødt til blått, og ser så på avisene så vil NRK være lengst til venstre på aksen og Nettavisen lengst til høyre på aksen. VG er til høyre for midten, og Dagbladet litt til venstre for midten. Aftenposten har en ganske schizofren lesergruppe med stor overrepresentasjon hos Rødt, MDG og SV samtidig som man ser det samme hos Høyre og Venstre, men med færre FrP-lesere enn i befolkningen ellers.

Metodikken over som er brukt er altså å se på totale lesere for hver avis, som er forskjellige (VG er for eksempel landets største avis) opp mot snittet av velgere i februar. Det er brukt indeksen som utgangspunkt mot dette snittet. Eksempelvis hvis en avis har 100 i indeks (som er likt som befolkningen) har snittet (landet) blitt likt for avisen. En indeks på 105 gir 5 prosent høyere (eksempelvis fra 1 prosent til 1,05 prosent). 

 
Følg Pål Nisja her!
hits