Redselen for forandring skaper ekstreme reaksjoner

A businesswoman stands at the edge of a cliff holding a ladder that's too short to reach the taller cliff above her. Room for text.
Trump vant valget i USA fordi han lovte forandring. Slik Barack Obama lovte for åtte år siden. 

Ser man på bakgrunnstallene fra valgdagsmålingene så var det verken den politiske plattformen, murer mot Mexico eller noe annet som var så sterkt som ønsket om forandring. Noe skal gjøres. Noe gjøres. Outsideren kan gjøre det.

Den oransje outsideren som skal dra fra gulltårnet sitt i New York til det som fort kan bli det hviteste huset i hele USA, og ingen av de som kjemper så innbitt for å bevare skjønner noe som helst.  

For nok en gang har populismen vunnet. De som lover noe nytt. Som med Brexit. Som med Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Som med alle andre som lover å forandre mye, gjøre ting bedre ved å gjøre ting veldig annerledes. Forandring. 

Ok, noen i MDG satte kanskje vegansmørbrødet i halsen - og forter seg ned til kommentarfeltet for å påpeke at de slettes ikke er slik som verken Farage eller Trump. Neida, det er vi helt enige om.

Likheten er enkel: Man lover radikal forandring for en målgruppe man snakker direkte til.

Så er det opp til demokratiet, velgerne, å velge sakene det er viktig å få politikere til å kjempe for. I Oslo var det 8,1 prosent som mente det var miljøsaken som krevde radikale forandringer. I USA har et lite mindretall i antall mennesker, men et flertall i riktige stater, sagt det er den generelle politikken - de som bestemmer - det er noe feil med. For lite gjøres. For lite forandres. Målingene gjort på valgdagen viser at de stemte på Trump selv om de mente han kanskje ikke passet som president, men fordi han ville forandre på ting. 

Så tilbake til en relevans med hva vi alle driver med. Hverdagen vår. Jobb. Fritid. Skole. Familie. Barn. 

Vår hverdag er i størst mulig grad i dag styrt av folk som jobber mot forandring. Revisorer (med all mulig respekt for revisjonsjobben revisorer gjør, dette er brukt som et bilde) som flytter kommaer. Radikale forandringer skaper for mange konsekvenser, og det er bedre med status quo enn å gjøre noe nytt som kan gjøre at båten nesten alle sitter i lager bølger. Det bilfrie sentrum blir til et bilredusert sentrum, og det blir litt av det samme vi hadde. Det er bedre å kutte noen ansatte for å spare kostnader istedenfor å satse på noe nytt vi ikke helt vet hva er. Det skjer ikke noe. I politikken er det livsfarlig å ta langsiktige valg som er riktige fordi kortsiktig får du ekstremreaksjoner som blir forsterket av ekkokammer (Redd Rygge! Redd Andøya! Nei til Dieselslakten! Redd Oslo fra miljøfascistene!). I bedrifter sitter et styre som styrer etter neste ukes bunnlinje. 

I jobben møter vi alle motstand for nye tanker. Det finnes ikke ressurser. Man kan ikke risikere det vi allerede har bygget opp. Slik har vi alltid gjort det. Det krasjer totalt med det iboende ønsket i så mange om forandring. Både kunder og internt. Noe nytt. Risikoen er likevel for stor. Bedre å gjøre det slik det alltid har vært.

Helt til noen kommer flytende forbi på en tapet flåte med en halv åre og pågangsmot som Evinrude ville brukt for å lage motorer. Heisann, Google. Heisann, Facebook. Heisann, neste start-up.

Redselen for forandring skader innovasjonen bedriften du jobber i, eller kanskje en gang får jobb i, er avhengig av for å overleve. Det skader demokratiet vet at folk blir lei av at ting aldri skjer. Hvis noe skjer så er det ingen risiko, ingen ønsker om å gamble. Økonomene og statistikerne tar feil uke etter uke, måned etter måned - men konsekvensene er så mye lavere enn for de som gjør som faren som tvang sine svigersønner å slå sammen to selskaper hvor det ene drev med såpe og den andre med stearinlys fordi begge to kjøpte dyrefett. Verken Proctor eller Gamble angrer på det i dag, men forandringen var de livredd for.

Så da reiser vi heller jorda rundt. Tar med familien på eventyr. Bygger på huset. Skaper egen spenning. Og så kommer våre demokratiske valg.

Noen utenfra lover at de skal gjøre det på en helt annen måte. Stort sett er det de som er holdt utenfor. Slik FrP en gang var. Slik Sverigedemokratene blir holdt utenfor. Slik Le Pen lover i Frankrike. Historisk har det vært venstreradikale (SV, NKP, RV) , men de venstreradikale er i dag de venstrekonservative. Vi vet at forandringen må skje, og vi blir så desperate at vi til slutt bare griper de som sier de skal forandre. Samme hvem. Samme hva. 

I politikken betyr det at populister vinner. I arbeidslivet og økonomien vil de som faktisk ikke trenger å forandre seg fordi de er nye, eller kanskje har forandret seg vinne. Trump bør være en lærdom for hva vi som mennesker trenger, ønsker og tror på. For bedrifter er utviklingstakten enorm viktig. Hva vi vil, forandre oss til og gjøre. Innovasjonen, nyskapningen - forandringen. Vi holder det nye utenfor, fordi vi synes det virker litt skummelt med alt det nye - og det å forandre seg er farlig og vanskelig.

Eller som Clinton sa det, han som ble president: Change is always painful. For også han vant på at han skulle forandre ting.

I neste ledermøte eller på neste avdelingsmøte så er det greit å definere Trumpen i rommet. Faren ingen egentlig tør å snakke om, det ingen tror vil skje. Det ingen har noe som helst tro på. Det nye som virker så fjernt at det ikke kan være virkelig. Selskapet som vil forandre noe, som gjør noe nytt og annerledes.

For vet du, verken meningsmålingsinstituttet som lager fokusgrupper eller spør noen hundre personer, han som lager modellen for økonomisk utvikling eller hun som setter strategien for hvordan ting ble før har rett. De tar feil. De også. Og akkurat som populisten som lover forandring så kommer det hele som julekvelden på hun med kontantstøtte. Hva var det som akkurat skjedde? Hvor ble det av fasttelefonen? Lineær-TV? Papiravisen? Filmruller? Filmutleie? Reisebyråer? Hvorfor passer ikke alt vi gjorde før med hvordan det blir i morgen? 

Vi definerer alle verden ut fra hvor vi sitter, og hvor mye vi ser baserer seg på kanskje hvor gode briller vi har. De fleste av oss har skylapper. Også når vi jobber med nyskaping. Det er lettest å bare svinge litt til høyre eller litt til venstre. 

Linken mellom å love forandring i politikk og det å gjennomgå forandringer kontinuerlig er ikke lengre enn du selv vil at den skal være. Vi ønsker det. Vi krever det. Jo reddere du er nyskaping, jo mindre vil du skjønne hvordan noen som lover noe nytt kan virke appellerende. For der man i politikken får folkebevegelser får man i økonomien selskaper som forsvinner.

Så er det selvfølgelig en helt annen sak om Donald, ikke han som er en and, vil klare å forandre noe som helst. Viljen har han, men evnen får de neste fire årene vise. 

Og ble du ikke provosert nå - velkommen på laget. Hva skal vi forandre i dag? 

Ã?n kommentar

Blomster-Ole

09.11.2016 kl.16:34

Hva!!!??? Skal virkelig MDG sammenlignes med Trump? Nå satte jeg virkelig vegansmørbrødet i halsen, og sølte til og med urteteen utover hele golvet (den så du ikke komme)! Du må jo skjønne at selv de største omveltningene skal deles opp i riktige og gale omveltninger. Og det er ingen tvil om hvilken av disse MDG representerer og Trump ikke representerer. Og det bilfrie sentrum kommer til å bli et fullstendig bilfritt sentrum, ikke én bil vil være å se innenfor Ring 1 (unntatt selvsagt busser, taxier, tungtransport, for ikke å snakke om Stortings- og Rådhuspolitikernes privatbiler, skulle tatt seg ut om disse ble rammet). Men deg, deg skal vi ramme, og det stopper ikke der, for når de fantastiske resultatene foreligger skal vi utvide det bilfrie sentrum til å gjelde innenfor hele Ring 2, og deretter Ring 3 også. Alle veiene innenfor vil gjøres om til de rene sykkelautostradaer! Det er virkelig bare å glede seg for alle treklemmere.

Skriv en ny kommentar

Følg Pål Nisja her!
hits